Oslo-filharmoniens Venner og Bogstad Gårds Venneforening inviterte til barokkonsert onsdag 7. juni 2023. Omtrent 100 forventningsfulle medlemmer i Oslo-filharmoniens Venner og Bogstad Gårds Venneforening hadde møtt opp i sommerværet. Og hvilken minneverdig barokkveld det ble, med musikk, omgivelser, kunst og instrumenter fra samme tidsperiode!
Mens de fremmøtte lesket seg med et glass vin eller noe alkoholfritt ute i hagen i sommerværet, fortalte lederen i Bogstad Gårds Venneforening, Morten Ole Mørch, fra gården historie. Vel på plass inne i en av gårdens vakre salen, fikk vi en levende beretning av Anne Arnesen om kunsten på veggene, s0m forøvrig var fra samme periode som komponistene vi senere skulle få høre, innkjøp av Peder Anker på en fire år lang utenlandsreise.
Det første verket vi fikk høre var av den lite kjente komponisten Christoph Schaffrath. Vegard Lund, på lutt og teorbe, fortalte at Schaffrath var ansatt som cembalist ved hoffet til den musikkglade Fredrik II av Preussen, også kalt Fredrik den Store, som musiker for prinsesse Amalia, kongens søster. Vegard Lund fremførte spilte Schaffraths «Triosonate i B-dur for fiolin, fagott og basso continuo» sammen med Oslo-filharmoniens fiolinist, Ingeborg Fimreite, Oslo-filharmoniens cellist Johannes Martens og den tidligere og mangeårige solofagottist i Oslo-filharmonien, Per Hannisdal.
Også det neste verket var komponert av en for mange lite kjent komponist, Domenico Gallo. Oslo-filharmoniens fiolinist Niels 
Aschehoug fortalte publikum at Stravinskys musikk til balletten «Pulcinella» var basert på Gallos triosonater, sonater som i mange år feilaktig var tilskrevet Pergolesi. Fiolinistene Niels Aschehoug og Ingeborg Fimreite fremførte «Triosonate nr 1 for to fioliner og basso continuo» sammen med Johannes Martens og Vegard Lund.
Mellom verkene var det mye stemming av instrumenter. Niels Aschehoug fortalte at de spilte på tarmstrenger, som man gjorde på den tiden musikken ble først fremført. På den måten blir klangen sprøere og mer tidsriktig. Ulempen er imidlertid at strengene ikke holder så godt på stemmingen, spesielt ikke i varmen. Flere av musikerne spilte også på eldre instrumenter. Johannes Martens´cello var det eldste, en Rugeri fra 1690, som Martens har på utlån fra Dextra Musica, en cello som forøvrig var utstilt på Nasjonalmuseets utstilling i februar i år.
Så var det en triosonate av den mer kjente Georg Philipp Telemann, etterfulgt av to verk av Antonio Vivaldi. Vegard Lund fortalte om Vivaldis enorme produksjon, ikke minst mens han var musikklærer på Ospetale della Pietà, et barnehjem for foreldreløse jenter. I den perioden komponerte han musikk for nær sagt et hvert tenkelig instrument, som jentene skulle spille. De mest talentfulle ble medlemmer av Ospedales kor og orkester. Johannes Martens mente at Vivaldi urettmessig var kommet litt i skyggen av Bach, da det meste av hans produksjon holder et svært høy nivå. Med referanse til Bach store kirkelige produksjon, og Vivaldis produksjon for foreldreløse jenter, formulerte han det slik: «Mens Bach skrev for Gud, skrev Vivaldi for mennesket».
Etter at Vegard Lund og Johannes Martens hadde fremført Vivaldis nydelige, lille «Sonate i B-dur RV 46 for cello og basso continuo», var det klart for et spennende avslutningsnummer, et verk som introduserte strykeinstrumentet viola d´amore, kjærlighetsfiolinen. Oslo-filharmoniens bratsjist, Bénédicte Royer, fortalte om instrumentet, og kunne fortelle at den hadde understrenger på samme måte som hardingfela. Noen mente hardingfela var avledet av violaen, men god dokumentasjon for dette finnes ikke.
Avslutningsnummeret var Vivaldis «Konsert i a-moll RV 367 for viola d´amore, strykere og basso continuo». Orkesteret ble supplert med musikkstudenten Alexander Sandved på bratsj. Det var et stykke umiskjennelig Vivaldi, med sprudlende kreativitet, vakre melodiløp og med krevende partier for solisten, i det hele tatt en glimrende avslutning på en flott musikkopplevelse i storslåtte omgivelser!
