Åshild Breie Nyhus ble valgt inn som musikernes representant i styret i Oslo-filharmoniens Venner på årsmøtet i mai 2023, etter av Niels Aschehoug, som forøvrig har gjort en kjempejobb, hadde sittet så lenge man kunne sitte i styret, og måtte erstattes av en annen musiker. Siden Åshild er kanskje ukjent for mange av våre medlemmer, vil vi gjerne presentere henne nærmere.
La oss starte med kortversjonen: Åshild har spilt i Oslo-filharmonien i ca. 25 år, hun har spilt både fiolin, bratsj, hardingfele og nyckelharpe, hun har spilt i Det Norske Kammerorkester, hun er en av landets fremste folkemusikere, har undervist i folkemusikk på Norges Musikkhøgskole og hun har flere plateinnspillinger bak seg, både med pappa Sven Nyhus og søster og pianist Ingfrid. Som så mange andre av musikerne i Oslo-filharmonien, er hun en sentral person i norsk musikkliv.
Jeg møter henne i kantina på konserthuset, der hun forbereder seg til kveldens «Gåsehud», der et barnekor på 200 barn skal synge sammen med Oslo-filharmonien!
Åshild er datter av folkemusikklegenden Sven Nyhus, som gikk bort i mai i år, i en alder av nesten 91 år. Så er det verdt å nevne at Sven Nyhus ikke bare var folkemusiker, men også bratsjist i Oslo-filharmonien, Operaorkesteret, Kringkastingsorkesteret mm. Derfor er det naturlig å spørre Åshild om det var selvsagt at hun skulle bli musiker.
– Ja. jeg har egentlig aldri tenkt på noe annet! Jeg vokste opp med pappa som «bodde» i kjellerstua, der han hadde feler, strenger, buer, harpiks osv. Og noter. Der lå pappas nedtegnelser av slåtter og Bachs solosuiter om hverandre. Jeg hadde også en bestefar som var folkemusiker, og oldefar spilte også. Og faktisk hans foreldre. Så tradisjonsmusikken ligger i blodet. Og spillemåten. Jeg spiller i dag på den måten pappa lærte meg, med de samme detaljene, i tråd med den lokale tradisjonen. Og nå spiller de to jentene mine også fele! Og de har faktisk spilt med bestefaren.
Når begynte du å spille?
– Jeg fikk den første fela som seksåring, og fulgte pappa på turné med kvartetten hans. Så en dag ble jeg bare med på en slått, og jeg synes det var gøy! Pappa var jo også en «klassisk» fiolinist, og var opptatt av at jeg skulle lære meg det, også. Derfor begynte jeg på Barratt-Due som 10-11-åring. Men pappa var jo også bratsjist. Så en dag fant jeg en bratsj, og spilte i smug! Jeg likte så veldig godt klangen!
Åshild forteller videre at hun begynte på Norges Musikkhøgskole som eneste jente i klassen, der hun studerte og spilte sammen med Peter Herresthal, Henning Kraggerud, Arve Moen Bergset og andre. Hun sier at hun vokste opp med en guttegjeng og ble ganske robust! På NMH spilte hun i Lars Anders Tomters «Unge strykere».
– Det var utrolig morsomt og lærerikt. Jeg elsket å spille i kammerorkester! For meg har «Unge strykere», og senere Det Norske Kammerorkester og Mariss Jansons, vært min skole.
Hvordan var veien din inn i Oslo-filharmonien?
– Det husker jeg godt: En torsdag fikk jeg en telefon fra Oslo-filharmonien: «Hei, det er krise her. Kan du komme i morgen?». På det tidspunktet var jeg vikar. Jeg stilte opp og fikk være med på turné i tre måneder. Husker vi spilte Strauss´ Zarathustra og mye annet. Senere fikk jeg fast engasjement på 1. fiolin.
Du har jo spilt både fiolin og bratsj i Oslo-filharmonien. Hvordan gikk det til?
Åshild sier, med en god latter, at hun etter mange år på 1. fiolin «siklet» litt på bratsjgruppa. – Det er en krevende jobb å være 1. fiolinist. Du må øve mye. Og jeg savnet rett og slett bratsjen. Så da fikk jeg jobb som bratsjist. Til og med på samme stolen som pappa! Å gå fra fiolinist til bratsjist var for meg mer enn å bytte instrument. Som bratsjist måtte jeg bli en annen person, på en måte ta på andre klær, for å få fram den spesielle bratsjklangen. Jeg lærte utrolig mye av Cath (Cathrine Bullock-Bukkøy, solobratsjist) og var veldig fornøyd med overgangen. I hele 18 år var jeg bratsjist og nestgruppeleder.
– Men det er fysisk tungt å spille bratsj for ei spinkel dame! Det er faktisk ganske belastende. Og det ble ikke bedre av at jeg hadde en ribbeinsskade. Så jeg tenkte at «Åshild, dette holder ikke til du er 70!». Jeg tok kontakt med orkesterledelsen og spurte om jeg kunne få vikariere på 2. fiolin. Dette ble sett på som en temmelig uvanlig forespørsel, og etter en lang prosess fikk jeg det til! Jeg hadde ikke vært blant 2. fiolinistene på 20 år, men ble tatt veldig godt imot. 2. fiolinistene er en flott gjeng, som holder en jevn og høy kvalitet. Jeg fikk fast jobb, og bratsjen ble lagt på hylla.
Du nevnte at Mariss Jansons har betydd mye for deg?
Ja, han lærte meg, og mange andre i orkesteret, utrolig mye om orkesterspill. Jeg tenker fortsatt på ting han har sagt, og jeg ser ham for meg. Han var veldig spesifikk i instruksjonene sine. Han kunne for eksempel gi beskjed om akkurat hvor på buen vi skulle spille, for å få fram den klangen han ønsket.
Du har også fortsatt med folkemusikken?
– Ja, slåttespillingen er en viktig del av meg, ikke minst fordi jeg alltid har hatt et nært forhold til de hjemme. Jeg liker å friske opp slåttene, det er jo en helt annen verden. Jeg opplever også at det nå er mitt ansvar «å få polsen ut til folket». Det er en økende interesse for folkemusikk der ute, spesielt blant de unge. Jeg er instruktør i «Slåttestjernene», et spelemannslag for klassiske fiolinister i 8-10-årsalderen, der forøvrig begge jentene mine er med. Folkemusikken funker bra for barn og unge, kanskje fordi det er en tydelig rytme og at den er mer uformell. Så må jeg jo få nevne at jeg har vært solist på nyckelharpe med «Det hev ei rose» under åpningen av julekonsertene i 10 år!
Hva liker du best å spille innenfor det klassiske repertoaret?
Jeg er veldig glad i å spille Sibelius. Hans musikk har alltid stått sentralt for meg. Og Mahler. Men jeg mener vi med fordel kunne spilt mer nordisk musikk, mer norsk, mer svensk og mer dansk. Jeg er også veldig glad i Mozarts og Haydns symfonier, og skulle ønske de sto oftere på programmet.
Siden Åshild er gått inn som styremedlem i Oslo-filharmoniens Venner, er det naturlig å spørre henne om hvordan hun ser på den jobben. Hun sier at har lenge har hatt lyst til å gjøre en innsats for venneforeningen, og er opptatt av å bidra til tettere kontakt mellom orkesteret og medlemmene av venneforeningen. Hun avslutter på denne måter: – Jeg har alltid satt pris på venneforeningen. De er jo publikums hjerte!
Vi øvrige medlemmer i styret i Oslo-filharmoniens Venner er utrolig glade for å få Åshild inn i styret, med hennes dyktighet, energi og positive innstilling. Vi er sikre på at alle i venneforeningen vil vinne på det!