Torsdag 23. februar, umiddelbart etter konserten, inviterer Oslo-filharmoniens Venner til vennetreff for å møte de fire (!) harpistene som deltar på Berlioz´ Symphonie Fantastique (les mer om vennetreffet her). Oslo-filharmonien har imidlertid bare én fast ansatt harpist. Det er soloharpist Birgitte Volan Håvik, og vi har hatt en prat med henne.
Vi møter Birgitte i kantina på Konserthuset. Birgitte er ei blid og positiv dame, og latteren er aldri langt unna. Samtidig er det helt tydelig at vi har å gjøre med en målrettet og 100% dedikert musiker, som ikke overlater noe til tilfeldighetene.
Hun forteller at hun er født og oppvokst i Trondheim, og da hun så harpe for første gang på Ringve Museum, så ville hun lære seg å spille harpe.
– Faren min jobbet på Ringve Museum i Trondheim. En gang var jeg med under et TV-opptak, der en harpist spilte. Jeg ble helt fortryllet av dette fantastisk flotte instrumentet! Som 8-åring begynte jeg derfor å spille harpe, etter hvert på Kulturskolen i Trondheim. Jeg spilte også althorn i korps, men opplevde at det var lettere for meg å utvikle meg på harpe enn på horn. Derfor fortsatte jeg med harpe.
Etter noen år på musikklinja på videregående og Lørdagsskolen på Kulturskolen, tok hun en master på Musikkhøgskolen. Hun har også et år som utvekslingsstudent ved CNSM (Conservatoire National Supérieur de Musique et dance) i Lyon.
Lørdagsskolen på Kulturskolen i Trondheim er et fordypningstilbud for spesielt motiverte elever. Det er knapt en orkesterharpist i Norge som ikke har bakgrunn fra harpemiljøet der, under ledelse av Willy Postma.
Du var ung, bare 25 år, da du i 2008 ble ansatt i Oslo-filharmonien…
– Ja, det var for min del god timing. Jeg hadde spilt i Oslo-filharmonien som stipendiat og vikar en tid, og daværende harpist var en del sykmeldt den siste tiden før hun gikk av med pensjon. Så ble det prøvespill i oktober 2007, og i januar året etter satt jeg på podiet som fast ansatt!
Når jeg spør henne om hva som har vært det største hun har vært med på med Oslo-filharmonien, gjør Birgitte store øyne, og sier at det ikke er lett å velge, fordi det har vært så utrolig mange store opplevelser.
– Høydepunktene har jo kommet som perler på en snor! Men øverst står nok likevel orkesterets 90-årsturné i 2009 da vi spilte Sibelius´symfoni nr. 1 i Musikverein. Så har jeg lyst til å si at tiden med Klaus er fantastisk. Han er ganske enkelt en annerledes dirigent. Han har utrolig mye energi, han instruerer mye, bruker assosiasjoner som fungerer for at vi skal forstå hva han vil fram til. Og ikke minst: han er positiv og inkluderende, og viser oss stor tillit. Sånt henter fram det beste i oss!
Mange av oss kan være fortrolig med hvordan det er å spille piano, fiolin og kanskje fløyte. Men harpe er et ukjent instrument for de fleste av oss. Hvordan er det å spille harpe?
– Jeg vet ikke om det er spesielt vanskelig, men mange vet ikke at vi bruker både strenger og pedaler. Siden det er pedalene som bringer fram kryss og b´er, krever det en del koordinering mellom armer og bein.
Hun forteller videre at det er mye som er annerledes på harpen sammenliknet med mange andre instrumenter. Harpisten spiller f. eks. direkte på strengene, ikke ved hjelp av en bue eller andre ting. Strengene, og spesielt de høye tonene, er korte, tynne og stramme, og det kan være direkte vondt i fingrene å spille. Som eksempel viser hun meg fingrene sin med træl!
– Og så er det jo belastende for nakke og skuldre, men det har jo harpistene felles med mange andre orkestermusikere.
Tilbake til musikken. Er det komponister eller verk du liker spesielt godt å spille?
– Det er jo ikke alltid like spennende når vi må telle 200 takter mellom hver gang vi er på, så naturlig nok liker jeg best komponister der harpen er mer med. Da tenker jeg på mange franske komponister, som Debussy og Ravel. Men også Strauss og Puccini er fantastiske. Det har også vært kjempegøy å spille filmmusikk og John Williams, og ikke minst se de unges begeistrede reaksjon. Ja, så liker jeg Stravinsky veldig godt.
Hva er det, etter din mening, som gjør Oslo-filharmonien til et så godt orkester?
– På den ene siden er det mange dyktige musikere, og på den andre siden er vi et sterkt kollektiv med en sterk dedikasjon. Vi er bevisst at vi må fungere som et lag, og vi er interesserte i å spille sammen. Vi som er norske kjenner nok også på en viss ærefrykt over å spille i Oslo-filharmonien etter å ha sett opp til orkesteret fra barndommen av, og det skjerper vårt ønske om å bidra.
Har du andre interesser enn musikk?
– Jeg har ingen annen hobby. Å være orkestermusiker er jo omtrent som å kombinere jobb og hobby. Men jeg har en sønn, som går på Majorstua skole (i prosjektet «Musikk på Majorstuen») og på Barratt-Due, som jeg liker å følge opp. Jeg har også en harpe-elev på Majorstua og jeg synes det er veldig interessant å følge disse unge musikantene, både som forelder og instruktør.
Jeg engasjerer meg også i Norsk Harpeforening. Det er en relativt nyopprettet, frivillig organisasjon som har som formål å rekruttere flere til å spille harpe, som jo er definert som et «truet» instrument. Jeg håper at vi i løpet av noen år kan bygge opp et tilbud om harpeundervisning på flere kulturskoler. Ja, så er jeg også glad i å øve teknikk, og å spille andre ting enn vi skal spille i Oslo-filharmonien.
Birgitte understreker avslutningsvis at det er av stor verdi for henne å snakke med publikum om musikken og instrumentet sitt. Derfor gleder hun seg til vennetreffet 23. februar! I tillegg inviterer hun medlemmene i Oslo-filharmoniens Venner til å stille spørsmål allerede nå, som hun vil besvare på vennetreffet. Hvis du har spørsmål til Birgitte, send post til post@ofvenner.no.
.