Under sesongens åpningskonsert 25. august hadde bratsjist Eirik Sørensen sin siste arbeidsdag i Oslo-Filharmonien. Det ble markert ved at Klaus Mäkelä ga blomster og en klem til Eirik etter konserten! Eirik har spilt bratsj i Oslo-Filharmonien i 34 år. Han har vært en klippe i bratsjgruppa i alle disse årene, og vi hadde lyst til å høre ham fortelle litt om sine år i Oslo-Filharmonien.
Først, Eirik, hvor har du din musikkutdanning fra?
Jeg gikk på NMH (kandidatstudium) og senere på Künstlerisches Aufbaustudium fra Staatliche Hochschule für Musik i Karlsruhe i Tyskland.
Hvordan var din vei til livet som orkestermusiker? Hvorfor ble du orkestermusiker?
Jeg gikk på ungdomsskolen i Løten. Der var det en lærer med stort engagement, Kolbein Moe, som drev et lite strykeorkester. I syvende klasse ble jeg med der, og fikk med meg et instrument hjem. Dog ikke en bratsj. De trengte en cellist i orkesteret, så jeg ble tildelt en cello.
I 9. klasse flyttet vi til Elverum og da måtte jeg gi fra meg instrumentet. Men min bror hadde fått kloa i en bratsj, så jeg fikk låne den. Da jeg gikk i første gymnasieklasse ble musikkskolen i Elverum startet. Jeg var egentlig for gammel til å få undervisning der, men de gjorde et unntak. Under tvil. Jeg fikk bratsjundervisning av visesanger/forfatter Vidar Sandbæk. Han var en utmerket musiker og han sørget også for at jeg fikk kontakt med filharmonikeren og pedagogen Leif Jørgensen, også han fra Elverum. Han underviste noen ganger ungdommer da han var hjemme, og jeg fikk viktige tips for videre øving. Jørgensen sendte meg også til Ungdomssymfonikerne slik at jeg fikk smaken på orkesterspill på høyt nivå. Jeg hadde andre planer enn å bli musiker, men får man først får oppleve å spille i et godt symfoniorkester er det vanskelig å snu.
Du hadde din siste konsert under åpningskonserten 25. august i år. Hvordan var det å sitte på podiet for siste gang?
Det var en stor opplevelse. Jeg var så heldig at jeg fikk lov til å avslutte min musikerkarriere med Mahlers 5. symfoni og vår fantastiske sjefsdirigent Klaus Mäkelä. En stor opplevelse, men samtidig vemodig.
Hvordan har det vært å spille bratsj i Oslo-Filharmonien?
Å spille bratsj i Oslo-Filharmonien har vært fantastisk. Gruppa består av engasjerte og utrolig dyktige musikere. Dessuten tilbringer man som orkestermusiker så mye tid med kollegene at de blir, med unntak av den nærmeste familien, de personene som står en nærmest. Vi kjenner hverandre godt og tar del i hverandres gleder og sorger.
Dessuten er det fantastisk å få lov til å spille mellomstemmene i orkesterreportoaret. Det er oftes vi som skaper det harmoniske forløpet i musikken. Selv om vi ikke alltid høres så godt, er vi uunnværlige!
Hva var grunnen til at du bestemte deg for å slutte?
Jeg bestemte meg for å slutte for å få bedre tid til mine oppgaver i familien, og for å få en pensjonisttid hvor jeg er frisk og rask.
Hva blir det beste med å slutte som fastansatt orkestermusiker? Og det verste?
Det beste med å slutte i orkesteret er at jeg nå kan styre min egen tid. Det verste er savnet av mine fantastiske kolleger og det faktum at jeg nå har spilt mine siste store symfonier. At jeg aldri mer skal spille Beethoven, Brahms eller Bruckner-symfonier er vemodig. Dessuten vil jeg savne vårt publikum. Det er fantastisk med publikumet i de store byene i Europa, men vårt viktigste publikum er våre trofaste tilhørere i Oslo.
Du er jo fortsatt en «ung» mann. Hvilke planer har du fremover? Kommer du til å fortsette å spille?
Jeg kommer til å ta meg av mine oppgaver i familien, men jeg kommer til å fortsette å spille bratsj. Kanskje finnes det oppgaver i det lokale musikkmiljøet som jeg kunne fylle, og jeg har håp om å få lov til å spille litt kammermusikk i forskjellige sammenhenger.
Hvordan har orkesteret forandret seg i løpet av de årene du har spilt der?
Jeg kom inn i orkesteret i Mariss Jansons’ tid som sjefsdirigent. Det var en fantastisk periode. Maris Jansons var et lykketreff for orkesteret. Han og vi utviklet oss parallelt til et av de bedre orkestrene i Europa. Ofte kaller man perioden for orkesterets «gullalder», men jeg tror den tiden som kommer nå, med Klaus Mäkelä, kommer til å løfte orkesteret til et enda høyere nivå. Klaus er i minst like stor grad som Mariss et lykketreff for orkesteret.
Er det noen opplevelser du husker spesielt godt fra disse årene?
Jeg husker kanskje aller best de konsertene vi gjorde i Salzburg og Wien i de første årene jeg var ansatt. Det var store opplevelser for en ung musiker.
Er det noen komponister eller verk du liker spesielt godt å spille?
Jeg er, som de fleste musikere, veldig glad i Brahmssymfonier. Beethoven, Mahler og Bruckner er også blant favorittene. Ett av de verkene som har gjort sterkest inntrykk på meg de siste årene, er «Strange News» av Rolf Wallin. Det er et tankevekkende og gripende verk som publikum bør få oppleve igjen.
Du har spilt under mange dirigenter, er det én du ville fremheve spesielt?
Jeg har opplevd mange gode dirigenter, bl.a Herbert Blomstedt og Paavo Berglund, men hvis jeg må fremheve én blir det naturligvis Mariss Jansons. Jeg opplevde ham da jeg var helt fersk orkestermusiker og det har preget meg hele karrieren. Dessuten Klaus Mäkelä, vår nåværende sjefsdirigent. Han har kvaliteter jeg ikke har opplevd før!
Har du andre interesser og hobbier i tillegg til jobben som orkestermusiker?
Jeg er interessert i politikk og samfunnsliv. Dessuten er jeg glad i å snekre. Det kommer godt med når jeg skal vedlikeholde hus og hytter! Men viktigst er familien!
Kjære Eirik, tusen takk for alt du har bidratt med i Oslo-Filharmonien i alle disse årene! Vi ønsker deg alt godt i pensjonisttilværelsen!