Denne uken spiller Oslo-Filharmonien Bruckners 8. symfoni, i originalversjonen fra 1887. Som det fremgår av omtalen av verket, ble det ikke spesielt godt mottatt av dirigenten. Det samme kan man i aller høyeste grad si om hans 3. symfoni, som hadde sin premiere 10 år før nr. 8.
Da Bruckners symfoni nr. 3 skulle uroppføres 16. desember 1877, ble Bruckner selv nødt til å dirigere, fordi den tiltenkte dirigenten, hans venn og sterke støttespiller Johann Herbeck, døde i oktober samme år. Det var ikke et lykkelig valg. Bruckner var for det første ingen god dirigent. For det andre hadde han ikke Wiens beste rykte, da hans første konsert fire år tidligere ble en forestilling full av feil og mangler. For det tredje var orkesteret direkte anti-wagnersk, og delte slett ikke Bruckners nesegruse beundring for Wagner (Bruckner omtaler Wagner som «denne uoppnåelige og sublime musikkens og poesiens verdensmester»). For det fjerde var det ingen god relasjon mellom Bruckner og orkesteret, Wienerfilharmonikerne, som tidligere hadde returnert hans 2. symfoni med beskjed om at den var uspillelig.
Prøvene var et skjebnesvangert preludium til det som skulle komme. Orkesteret var svært lite samarbeidsvillig, og musikerne gjorde åpenlyst narr av hans manglende dirigentferdigheter. Og de var virkelig så mangelfulle at Bruckner måtte begrense seg til bare å holde tempoet.
På selve konsertkvelden var det Bruckners tur etter pausen. Det startet ikke så bra: da Bruckner besteg podiet hadde de fleste publikummere forlatt Musikverein. Med en gang orkesteret begynte å spille, og ikke nettopp med innlevelse og entusiasme, startet publikum å gi uttrykk for sitt mishag med musikken. Da orkesteret var framme ved finalen, var det ikke flere enn rundt 25 igjen i salen. Blant disse var det en del «hardcore» fans og elever (blant dem en 17 år gammel Gustav Mahler!), og en del som ble igjen for ganske enkelt å lage kvalm. Bruckner ble til slutt stående alene på podiet, fordi også orkesteret ga utrykk for sin oppfatning om stykket ved å forlate podiet før siste tone i partituret var spilt!
Symfonien ble slaktet i pressen. Wiener Zeitung kalte den modig, men sær, tøylesløs og udisiplinert. Deutsche Zeitung var sjokkert: «Vi hørte et fullstendig bizarr verk som best kan beskrives som et sammenrasket, formløst lappverk av ideer fra den musikalske skraphaugen».
Bruckner var selvsagt helt knust av konsertopplevelsen og kritikken, og sluttet å komponere for et helt år. Symfoni nr. 3 ble omarbeidet av Bruckner flere ganger (som de fleste av hans verk), og da den ble oppført i sin nye versjon 13 år senere, i 1890, ble den møtt med en storm av applaus.
(Kilde: Musikktidsskriftet Gramophone)