Denne uken spiller Oslo-filharmonien Torvunds «Symphonic Poems». Men hva er egentlig et «symfonisk dikt»?

Denne uken, 28. og 29 februar, spiller Oslo-filharmonien Øyvind Torvunds «Symphonic Poems». Men hva er egentlig et ´symfonisk dikt´? Det korte svaret er at det er et musikkstykke i én sats som søker å fremstille inneholdet i en ikke-musikalsk kilde, som et dikt, en novelle, en roman, et maleri, et landskap o.l. En symfonisk dikt er med andre ord et stykke programmusikk. Et annen viktig kjennetegn ved et symfonisk dikt er at det bryter med det klassiske symfoniformatet i flere satser, og består vanligvis av én sammenhengende sats. Et symfonisk dikt er ikke ulikt en ouverture i format og innhold, og flere komponister har også brukt denne betegnelsen på et musikkstykke som gjerne kunne vært betegnet et symfonisk dikt.

Det tradisjonelle symfoniske formatet på vikende front?

I andre kvartal av det 19. århundre virket fremtiden til den tradisjonelle symfoniske sjangeren usikker. Mens mange komponister fortsatte å skrive symfonier i løpet av 1820- og 30-tallet, var det en voksende følelse av at disse verkene ikke levde opp til den standarden som Beethovens symfonier hadde satt.  Joda, symfonier kunne fortsatt skrives, men mange hadde liten tro på at sjangeren kunne fortsette å blomstre og vokse. Nå skal det sies, sett med ettertidens øyne, at dette var en ubegrunnet frykt. Mange komponister opplevde suksess med sine symfonier på denne tiden, som f.eks. Felix Mendelssohn og Robert Schumann. Likevel begynte komponister å utforske et nytt format, «konsertouverturen», som et redskap for å formidle bilder, ideer og stemninger. Eksempler på dette kan være Mendelssohns ouverturer «En midtsommernattsdrøm» (1826) og «Hebridene» (1830).

Det symfoniske dikts far

Den første bruken av begrepet finner vi i den tyske oversettelsen «tondicht» (tonedikt). Komponisten Carl Loewe er kanskje den første som anvendte betegnelsen «Tondichtung», ikke på et orkesterverk, men på hans stykke for solo piano, Mazeppa, op. 27 i 1828, basert på diktet med samme navn av Lord Byron. Andre musikkvitere mener at den belgiske komponisten César Franck var den første som skrev et orkesterverk som symfonisk dikt, med henvisning til at han mellom 1845 og 1847 skrev et orkesterverk basert på Victor Hugos dikt «Ce qu’on entend sur la montagne». Verket fremstår som det vi i dag ville kalle et symfonisk dikt, selv om Franck verken publiserte eller fremførte sitt stykke.

Det er Franz Liszt som oftest blir betraktet som det symfoniske dikts opphavsmann. Han gjorde symfonisk dikt til et manifest, og komponerte 12 (eller 13) levende beskrivende enkeltsatser mellom 1847 og 1858. Han brukte selv begrepet «symfonisk dikt» første gang i 1854. 

Et ektefødt barn av romantikken

Komponister som ønsket å innordne seg den høy-romantiske «fremtidens musikk» skrev symfoniske dikt. Den unge Richard Strauss komponerte en serie symfoniske dikt med flamboyanse og orkesterdristighet. Men andre komponister holdt igjen. Klassisister som Brahms foretrakk begrepet fortsatt «ouverture», kanskje for å skape distanse til den romantiske tendensen.

Det symfoniske diktet forble en populær komposisjonsform fra 1840-tallet til 1920-tallet. I denne perioden finner vi symfoniske dikt av Mussorgskij, Tsjaikovskij, Saint-Saëns, Rachmaninoff, Dvorak og andre. Fra 1920-tallet begynte komponister å forlate sjangeren. I den orkestrale samtidsmusikken ser vi imidlertid at komponister igjen har tatt betegnelsen i bruk, kanskje fordi énsatsformatet er så godt egnet, og forbi mange samtidskomponister har et «budskap», selv om man i det musikalske uttrykk har forlatt idealet fra romantikken. Men programmusikk er det fortsatt, som i Øyvind Torvund «To symfoniske dikt».

 

Kilder: Gramophone, Wikipedia, andre.

 

Bjørn Petter Ulvær

Få alltid siste nytt!

Abonner på vårt nyhetsbrev

og du vil få beskjed om nyheter, kommende arrangementer og andre tilbud til våre medlemmer. 

Få alltid siste nytt!

Abonner på vårt nyhetsbrev

og du vil få beskjed om nyheter, kommende arrangementer og gode tilbud.