Torsdag 26. august fremfører Oslo-filharmonien, under ledelse av Klaus Mäkelä, Mozarts Messe i C-moll. Vi benytter anledningen til noen ord i tilknytning til en spesiell type messer, nemlig dødsmessen eller Requiem (som også Mozart komponerte).
Rekviem er messen for de døde i den katolske kirke. Messen er de gjenlevendes bønn for de døde, til trøst, oppmuntring og hjelp for de døde gjennom den smertefulle skjærsilden. Dødsmessen bygger på den ordinære messen, men med noen endringer. Lovprisninger som «Gloria» er rimeligvis borte, og i stedet finner vi f. eks. «Dies irae», Vredens Dag, som ble innført på 1200-tallet.
I kirkens tidlige dager var en begravelse forbundet med glad forventning, hvilket jo er helt logisk når det som venter den døde er et evig og lykkelig liv i himmelen og oppstandelsen. Senere i middelalderen fikk døden et mørkere preg, og det preget også musikken i begravelsene.
Frem til senmiddelalderen (1500-tallet) var musikken for det meste enstemmige melodier uten rytme. Kanskje fordi dødens tristesse ikke skulle beskrives med vakre harmonier. Det var først i Opplysningstiden at rekviemet ble polyfonisk, slik vi i dag kjenner det. Den første flerstemmige rekviemmessen skal være komponert av Guillaume Dufay rundt 1470. På 1600-tallet fikk rekviemmesser en blomstringsperiode, med komplekse harmonier basert på et utall av ulike stemmer. Rekviemmessene skulle være a cappella, altså uten instrumenter. På 1700-tallet ble det likevel vanlig med instrumenter som akkompagnement.
Rekviem var helt fram til slutten av 1700-tallet uløselig knyttet til den kirkelige handlingen. Mozarts Rekviem er et tidlig eksempel på et rekviem tiltenkt som en konsert, ikke som et liturgisk innslag. Etter hvert tok komponistene seg friheter mht. tekstene, og utelot enkelte avsnitt (f. eks. «Dies Irae») eller til og med skrev inn nye tekster. Spesielt kjent er kanskje Brahms «Ein Deutsches Requiem», en liturgisk komposisjon basert på bibeltekster om døden og evig liv. Andre kjente rekviem er komponert av Palestrina, Verdi, Dvorák, Britten og andre.
Kilder: Store Norske Leksikon ved professor Stig Wernø Holter, Universitetet i Bergen og Aaron Green, Liveabout.com