Foto: Bjørn Petter Ulvær

Kan det virkelig være så vanskelig å lage et sesongprogram? «Ja!», sier programrådets nyvalgte leder, cellisten Johannes Martens. Les hvorfor!

Vi har hatt en prat med Johannes Martens. Han er cellist i Oslo-filharmonien og dessuten gift med en annen cellist, Kristine Lisedatter Martens, som også spiller i orkesteret. Men det er ikke derfor vi har snakket med Johannes. Han er nylig valgt til leder i Programrådet i Oslo-filharmonien. Og med tanke på diskusjonen – eller rett og slett kritikken! – da sesongprogrammet 2024-25 ble lansert, er det naturlig å reise spørsmålet: Er det Johannes og programrådet som har ansvaret for konsertprogrammet? Hva da med Alex Taylor, som er kunstnerisk plansjef?

Hva orkesteret spiller, er utvilsomt en av de tingene publikum er mest opptatt av ved orkesteropplevelsen. Så dette må vi få klarhet i: Hva er egentlig programrådets oppgave?

Rostropovitsj gjorde inntrykk

Men først: hvem er Johannes Martens? Johannes har ikke foreldre som var musikere, men forteller at han som 7-åring så cellisten Mstislav Rostropovitsj på TV. Dette gjorde så sterkt inntrykk på den da 7 år gamle Johannes, at han bestemte seg for at cello ville han spille. Og tilfeldigvis var det en ledig plass på cello på Kulturskolen, eller musikkskolen som det het den gangen. Senere flyttet han fra hjemstedet Ås til Oslo, og han ble en del av Musikkhøgsskolens satsning «Unge strykere». Deretter ble det seks år med studier i London.  – Og ett av mange høydepunkter fra tiden i London, var da jeg som student spilte i London Symphony Orchestra, og Rostropovitsj var solist!, forteller Johannes. Etter London ble det tilbake til Oslo og to år med Truls Mørk på Norges Musikkhøgskole.

For noen dager siden spilte cellisten Gautier Capuçon Brittens Cellosymfoni med Oslo-filharmonien. Jeg har ofte lurt på hvordan en orkestermusiker opplever en slik situasjon? Vurderer orkestermusikeren solistens prestasjon? Sammenlikner han spillet med sitt eget? Jeg spør Johannes:

To verdener

– Som fersk orkestermusiker var det alltid veldig stort med en solist på samme instrument som meg. Det var veldig spennende å følge med på hvordan solisten spilte teknisk. Etter hvert lytter jeg i større grad til en cellosolist som jeg lytter til alle andre solister, dvs. jeg lytter mest etter uttrykket. Jeg har aldri egentlig drømt om å leve som solist selv. Å være solist og orkestermusiker er to verdener som nesten ikke kan sammenliknes. Solistene driller inn et teknisk veldig krevende repertoar, som de spiller igjen og igjen. Gode solister utvikler i tillegg en egen evne til formidling, en evne vi ofte forbinder med store talere, nemlig evnen til å «ta rommet» med sitt spill. Det  de gjøre, nettopp fordi de er der alene. En orkestermusiker må på den annen side ha evnen til å tilpasse seg lynraskt, og å mestre et nytt verk – eller flere! –  hver uke, som er krevende på en helt annen måte.

Komplisert arbeid

Så til programrådet. Som navnet indikerer, har programrådet en rolle i utviklingen av sesongprogrammet. Men hvem sitter i programrådet? Johannes forteller at rådet består av fire musikere, som er valgt av musikerne. I tillegg er lederne av faglig råd og orkesterkomitéen, begge musikere, med på møtene. – Målet er at flest mulig instrumentgrupper er representert og at vi har en jevn kjønnsfordeling. Det siste har vi ikke i år, dessverre, sier Johannes. I rådet sitter også kunstnerisk plansjef Alex Taylor og Marco Feklistoff, som er leder for program- og orkesterplanlegging. Administrerende direktør Knut Skansen møter også ofte i rådet. I tillegg har orkesteret et eget programråd for konsertene som retter seg mot barn og unge. Der sitter det andre musikere, og andre representanter fra administrasjonen. 

Hva vil du si er programrådet oppgave?

– Tidligere hadde musikerne i programrådet alene hovedansvaret for å sette sammen et sesongprogram. Vår tidligere direktør Ingrid Røynesdal profesjonaliserte dette arbeidet, og nå har vi en kunstnerisk plansjef, Alex Taylor. Senere kom også Marco Feklistoff til oss. Det endret programrådets oppgave til å være mer rådgivende, i og med at vi nå har to svært dyktige sjefer som bruker mesteparten av sin arbeidstid på programmering.

Johannes fortsetter: – Å lage et sesongprogram er en kjempekomplisert oppgave. Det er mange hensyn å ta, og mange krav og forventninger fra både eksterne og interne interesser. Eksternt har vi for eksempel departementets tilskuddsbrev med krav om mangfold, likestilling, stadig høyere grad av egeninntjening, og å nå ut til nye publikumsgrupper. Men vi har også forventninger fra små, men viktige interessegrupper som feks norske komponister, og kulturoffentlighetens opinion, slik vi så i pressen i sommer. Ikke minst er publikums ønsker viktig, slik at vi sikrer billettinntekter, samt hvilke dirigenter og solister som er tilgjengelige og deres ønsker, turnéprogram, osv. Vi representerer også en tradisjon som skal videreføres, samtidig som vi skal fornye programmet. Vi skal kuratere programmet som en kurator kuraterer en kunstutstilling. Dette er ingen enkel oppgave, og det er umulig å tilfredstille alle. 

Ivareta musikerne

Programrådet har også en spesiell oppgave når det gjelder å ivareta musikerne: – En av programrådet viktigste oppgaver er også å ivareta musikernes behov og ønsker i denne vanskelige kabalen: At programmet har en profil som passer for dette orkesteret, at det gir en akseptabel arbeidsbelastning for musikerne, at vi av og til spiller med mindre besetninger, slik at noen får hvile. I den forbindelse er jo 1. fiolinistene spesielt utsatt, siden de har en sentral og ofte fysisk belastende rolle i nesten alle verk som spilles.

Ny sjefsdirigent avgjørende for programmet

Når Oslo-filharmonien arbeider med programmer, tenker de langsiktig. Hvilket program arbeider de med nå?  – Vi arbeider faktisk med programmet helt fram mot 2028, sier Johannes. Det som gjør arbeidet mer spesielt nå enn vanlig, er bytte av sjefsdirigent in 2027. Arbeidet med programmering er nemlig uløselig knyttet til arbeidet med å finne ny sjefsdirigent. Da står vi overfor et skikkelig dilemma. Vi vil jo gjerne ha en toppdirigent. Men med de mest profilerte dirigentene har vi mindre handlingsrom med hensyn til repertoar. Vi må ofte takke ja til de verkene dirigenten vil dirigere. Velger vi en mindre profilert dirigent, har vi større mulighet til å påvirke programmet. Så inntil sjefdirigenten er på plass preger dette litt hvordan vi jobber med programmet. Orkesterets musikere gir skriftlig tilbakemeldinger på alle dirigenter vi har inne. Disse avstemmingene er helt avgjørende for hvilke dirigenter som blir invitert tilbake, eller ikke.

Hvilke ambisjoner har du selv som nyvalgt leder av programkomitéen?

For det første har jeg fremdeles utrolig mye jeg må lære selv om dette arbeidet. En av mine personlige ambisjoner er at vi får et mer bevisst forhold til hvordan vi programmerer ny musikk, enter den er norsk eller internasjonal. Jeg håper også at vi klarer å samordne vår programstrategi opp mot visjonene som vokser frem for det nye musikkhuset. Et nytt musikkhus vil potensielt innebære store endringer i hvordan vi tenker på vårt samfunnsoppdrag, og vi bør allerede nå tenke på hvordan dette kan påvirke programmet vårt. Dette er et utrolig viktig arbeid for både publikum og orkesteret, som jeg gleder meg til å dykke ned i, avslutter Johannes.

Bjørn Petter Ulvær

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Få alltid siste nytt!

Abonner på vårt nyhetsbrev

og du vil få beskjed om nyheter, kommende arrangementer og andre tilbud til våre medlemmer. 

Få alltid siste nytt!

Abonner på vårt nyhetsbrev

og du vil få beskjed om nyheter, kommende arrangementer og gode tilbud.