Det ble en fantastisk flott orkesterkveld torsdag 8. februar, der publikum takket Oslo-filharmonien, cellisten Sheku Kanneh-Mason, og ikke minst dirigenten Simone Young med ovasjoner og stående applaus, både før pausen og til slutt. Forventningene var derfor store blant de 50-60 interesserte som hadde møtt opp for å møte Simone Young umiddelbart etter konserten. Og det var en svært fornøyd, opplagt og veltalende dirigent som møtte publikum. Allerede fra åpningsreplikken, da hun ble tatt i mot stående, slå hun an tonen med «You´re not making me stand, are you?!», med klar henvisning til at hun jo hadde stått på podiet hele kvelden og trengte og sitte ned nå.
Youngs svar på spørsmålene fra salen ga oss et unikt blikk inn i hvordan en dirigent jobber med orkesteret for å få fram det uttrykket og den klangen hun ønsker. Hun har en helt spesiell visjon for Brahms. Hun så på kveldens symfoni som sammenvevde elementer av kammermusikk, og for henne var det åpenbart at mange av musikerne var aktive kammermusikere. Brahms´ 3. symfoni var for henne en samling av mange sekvenser av sanger, med ulike melodier. Og hun ville at orkesteret skulle avslutte hver «sang» som sangere gjør, ikke brått og kontant, men gradvis. Eller som hun uttrykte det: «Sangene skal ikke ende med en note som en t eller k, men med en m eller n». Hun ga uttrykk for at Oslo-filharmoniens meget dyktige musikere hadde en stor fleksibilitet og på en vakker måte realiserte hennes ønsker. Hun observerte, og likte godt, hvordan musikerne sjekket med hverandre visuelt under konserten. Hun nevnte oboisten og fløytisten som eksempel, der de lente seg mot hverandre da den ene overtok melodilinjen etter den andre. Det er slikt som skaper et felles uttrykk. Vi satt med inntrykk av at ikke alle orkestre var slik.
På spørsmål om hva hun mente var Oslo-filharmoniens styrker, startet hun med å forklare hvordan konsertsalen påvirker klangen. På samme måte som trekassen i en fiolin påvirker klangen til fiolinen, vil treveggene i konsertsalen påvirke orkesterets klang. Underforstått: det kan være vanskelig å skille mellom hva som er orkesterets unike klang og hva som skyldes omgivelsene. Likevel understreket hun at orkesterets musikere holder et høyt nivå, og hun løftet fram orkesterets varme klang, «en klang som omslutter deg», som hun sa. Young sa videre at denne klangen står godt til Brahms´ andre sats, som nettopp handler om det norske ordet hun hadde lært seg, nemlig «hygge»!
Mange ble fascinert av hennes redegjørelse for hvordan små tekniske detaljer påvirker det musikalske uttrykket. Som eksempel tok hun fram blåserne og hvordan de puster. Pustingen, og dermed uttrykket, vil variere med hvordan man teller i en takt. Selv om tempoet er det samme, vil pusting og utrykk bli forskjellig, avhengig av om man teller «1,2,3,4» i takten eller «eeeen, toooo».
Simone Young fikk også spørsmål om det var noen verk hun hadde lyst til å dirigere som hun ennå ikke hadde dirigert. Hun fortalte da at hun reiste rundt med en gigantisk kopi av Schönbergs «Gurre-Lieder» som hun drømte om én gang å kunne dirigere. Hun ville imidlertid trenge 5 år til med studier for å føle seg verdig og informert nok til å utføre verket på riktig måte! Hun kunne også fortelle at hun ikke hadde dukket ned i perioden før Mozart, og at hun håpet én gang å få dirigere Bachs messe i H-moll.
Et fornøyd publikum ønsket henne hjertelig velkommen tilbake til Oslo-filharmonien en annen gang!