Vi starter en serie der vi kort presenterer ulike instrumenter i et symfoniorkester. Vi begynner med fiolinen.
Strykeinstrumenter (dvs. instrumenter der en bue strykes over strenger og på den måten skaper lyd) har eksistert i flere tusen år. Veien fram til fiolinen slik vi i dag kjenner den, har vært en gradvis utvikling, med varierende antall strenger, varierende materiale i strengene, ulike former på buen og ulike fasonger på resonanskassa, osv.
Et ord som kunne likne på ´fiolin´ dukket først opp under Henrik VIII. Instrumentet ble kalt ´fydyl´ (derav dagens ´fiddle´), besto av tre strenger, en bue og ble spilt hvilende på skulderen. Den ble først og fremst brukt til dansing, på fester og liknende anledninger der man trengte et instrument med sterk lyd.
Men det var først i Italia, på 1400-1500-tallet, at fiolinen slik vi i dag kjenner den, ble utviklet. På den tiden opererte italienerne med ´viola da gamba´ (gamba = bein, spilt hvilende på gulvet ved beina) og ´viola da braccio´ (braccio = arm, spilt hvilende på armen). Ordet ´fiolin´ dukker likevel først opp i 1530, i dokumenter fra Brescia, som var hovedsetet for produksjon av strengeinstrumenter. Den første klare beskrivelsen av fiolinen dukket opp i 1536. Instrumentet spredde seg raskt rundt i Europa, men ble først og fremst brukt av «de lavere klasser» til dans og underholdning. Overklassen brukte helst en tre-strengs ´fiol´, som ofte ble brukt som akkompagnement til sang.
Men dette skulle endre seg. Det er allment akseptert at den første moderne fiolinen ble laget av Andrea Amati rundt 1550 i Cremona. Hans eldste, fortsatt eksisterende instrument er fra 1560. Andrea Amati, hans sønner og elever (Guarneri, Bergonzi, Rugeri) ble nærmest et dynasti av fiolinmakere. Andrea sitt barnebarn, Nicoló Amati, var Antonio Stradivari sin læremester. Stradivari lagde mer enn 100 fioliner og omtrent to tredjedeler eksisterer den dag i dag. Det er hans fioliner som mange moderne fiolinmakere søker å kopiere.
Disse fiolinene, som altså opprinnelig var et instrument for «de lavere klasser», ble nå populære også blant overklassen og orkestre, og på 1600-tallet begynte komponister, som f.eks. Monteverdi, å skrive musikk for denne type fioliner.
Etter hvert inntok fiolinen hovedrollen i symfoniorkesteret, der 1. fiolinen ofte er den viktigste melodibæreren og spiller i det høyere toneleie, mens 2. fiolinen bygger akkordene og opprettholder rytmen.
Så må vi ikke glemme fiolinbuen! Uten den, ingen musikk! Den delen av buen som presses mot strengene er laget av hesteår. Buen består videre av en trestav, med et stykke elfenben i den ene enden (kalt frosj), der det er en skrue for at musikeren skal kunne stramme hestehårene. Den type bue som brukes i dag, så dagens lys på 1700-tallet, og tilskrives buemakeren Francois Tourte.
De virkelig gode buene består av brasiltre, kalt fernambuk og har navn etter den brasilianske byen og provinsen Pernambuco, der det beste treet vokser. Denne tresorten er veldig kompakt og vibrerer lett, noe som bidrar til den gode klangen. Det finnes likevel buer laget av andre tresorter, og til og med av karbon.
Hestehårene er gjerne laget av hestehår fra Mongolia. På grunn av det kalde klimaet som disse hestene lever i, blir hestehårene litt tykkere og sterkere, og ryker ikke så lett. Uansett, det blir slitasje på hestehårene, og en profesjonell musiker bytter vanligvis ut hestehårene hver tredje måned.
En bue kan variere sterkt i pris, fra noen hundre kroner til titusenvis av kroner, og gjerne over hundretusen, for en profesjonell bue. Verdens dyreste bue? I 2017 ble en bue solgt for $690.000, altså ca. 7 mill. norske kroner.
Tilbake til orkesteret. I et moderne symfoniorkesteret kan det være opptil 30 fioliner på scenen samtidig, fordelt på 1. fioliner og 2. fioliner. Antall fioliner varierer med hvilket verk som spilles. Generelt kan vi si at de virkelig store symfoniorkestrene så dagens lys på slutten av 1800-tallet, med komponister som Wagner, Mahler og Bruckner. Observante tilhørere i Oslo Konserthus har sikkert registrert at antall fioliner på scenen (og musikere generelt) er betydelig lavere når orkesteret spiller Mozart eller Beethoven.
I dag sitter 1. fiolinistene til venstre for dirigenten, med 2. fiolinistene rett til venstre for disse igjen. Dette oppsettet kalles «Stokowski-oppsettet», oppkalt etter Leopold Stokowski, dirigent for Philadelphia Orchestra, som innførte dette i første halvdel av 1900-tallet. Før det hadde man siden 1700-tallet plassert 2. fiolinene fremst på scenen, til høyre for dirigenten, en praksis både Mozart og Mahler foretrakk. Tanken var at fiolinstemmen ikke bar like langt som de andre instrumentene, og at de derfor måtte plasseres nærmest publikum, for ikke å bli overdøvet av de andre instrumentene. Dette er også bakgrunnen for det store antallet fioliner i orkesteret.
Stokowski var imidlertid mer opptatt av at de ulike instrumentgruppene hørte hverandre, og plasserte derfor 2. fiolinene ved siden av 1. fiolinene. Dette ville etter hans mening øke kvaliteten i orkesteret. Dette er i dag det vanligste oppsettet for symfoniorkestre.
Men det finnes unntak: 95 år gamle Herbert Blomstedt foretrekker fortsatt det gamle oppsettet, der 1. og 2. fiolinene sitter overfor hverandre fremst på scenen, med cello og bratsj mellom dem.