Det ble en annerledes, men usedvanlig flott, konsert i den franske ambassadørens residens i de vakre lokalene i Drammensveien 80 i Oslo tirsdag 14. november. Det hele startet som vanlig med mottakelse med ambassadør Florence Robine.
Madame Robine innledet konserten med å fortelle at hun er svært glad i klassisk musikk, og at det hadde vært en drøm over lang tid å kunne arrangere konsert i ambassadørens norske hjem. Ambassadøren er til og med medlem i Oslo-filharmoniens Venner!
Hvordan var denne konserten annerledes? Jo, selv om det var fire musikere som deltok, ble publikum presentert for duetter og solonumre. Det var egentlig en flott løsning, fordi publikum virkelig fikk oppleve hvor fantastisk gode musikere de er! Men mer om det senere.
Konserten ble innledet med Oslo-filharmoniens Bénédicte Royer og Åshild Breie Nyhus, som fortalte om sine instrumenter, hardingfela og viola d´amore. Bénédicte, forøvrig fra Paris, fortalte at viola d´amore har, i likhet med hardingfela, 
resonnerende understrenger. Bénédicte og Åshild vekslet mellom å spille slåtter og Garth Knox sine «petites entropies» (entropi: transformasjonen av lydelementer, fra orden til kaos, fra det enkle til det mest komplekse) på henholdsvis hardingfele og viola d´amore. Det ble en herlig kombinasjon av tradisjonsmusikk og samtidsmusikk, men likevel med mange fellestrekk. Det var musikk som var tilgjengelig for alle uten at det ble gitt avkall på eksperimentering med instrumentenes klanger og muligheter. Veldig morsomt! Det var også morsomt å se hvordan publikum ikke kunne sitte stille da Åshild virkelig demonstrerte sin posisjon som en av landets beste folkemusikere og avsluttet med «Fanitullen».
Bénédicte og pianisten Emil Duncumb fulgte opp med «Pièce en do majeur op. 39» for piano og bratsj av Ernest Chausson. Det er et romantisk stykke der piano og bratsj veksler mellom å utvikle hovedtemaet, og der bratsjen virkelig kommer til sin rett. Bénédictes spill hentet virkelig fram den vakre klangen i bratsjen, der hun vekslet mellom det dype melankolske, det varme lyriske og det aggressive.
Deretter sto Johan Halvorsens flotte «Sarabande» på programmet, denne gangen med Bénédicte på bratsj og Ingeborg Fimreite på fiolin. «Sarabande» bygger på Händels suite for cembalo i d-moll, og første del av verket er tro mot barokkens tone og språk. Temaet utvikles med en rekke lyriske og eksplosive variasjoner i romantikkens tonespråk, som stiller store krav til musikernes musikalitet og teknikk. Og stykket demonstrerte hvilke eminente musikere Bénédicte og Ingeborg er!
Kanskje var kveldens emosjonelle høydepunkt Åshilds og Emils «Meditation de Thais» for fiolin og piano av Jules Massenet. Dette er et stykke de fleste kjenner, og det er et av de vanligste ekstranumre for fiolinister. Ikke bare fordi det er usigelig vakkert, men også fordi det er svært vanskelig å spille, med den veldige dynamikken, de lange uttrykksfulle dragene med buen over strengene og vandringen fra fiolinens dypeste til høyeste toner. Åshild dedikerte stykket til madame Robine, og det var ikke bare hun som måtte felle en tåre etter den prestasjonen. Aldeles nydelig levert av Åshild!
Emil og Bénédicte avsluttet med Georges Enescos «Concertstück for viola and piano». Enesco skrev dette lyriske stykket for en konkurranse, og det er designet for å løfte fram bratsjistens talent. Derfor er det teknisk krevende, og musikeren må beherske bratsjens alle muligheter. Og det gjorde virkelig Bénédicte til fulle, til stor jubel og bravorop fra et entusiastisk publikum.
Lederen i Oslo-filharmoniens Venner, Kristine Madsen, avsluttet arrangementet og takket musikerne og ambassadøren for hennes gjestfrihet.
Foto: Bjørn Petter Ulvær og Ole Arnt Westberg