Som mange nå har fått med seg, spilte Oslo-filharmonien og Klaus Mäkelä i Philharmonie Berlin, Berlinerfilharmonikernes storstue, søndag 1. september. På programmet sto Rautavaaras «Cantus arcticus – Konsert for fugler og orkester», Kaija Saariahos «Vista» og, etter pausen, Dmitrij Sjostakovitsj´s «Symfoni nr. 5″.
Oslo-filharmoniens Venner var tilstede med 19 medlemmer i en fullsatt sal, og fikk oppleve publikums enorme begeistring. Men var anmelderne like begeistret som oss og det tilstedeværende publikum? Med god hjelp av den norske ambassaden i Berlin, har vi fått tilgang til noen anmeldelser. Her er noen smakebiter.
En sann glede av assosiasjoner
Vi begynner med Rautavaaras «Cantus arcticus – Konsert for fugler og orkester». Nettsiden Bachtrack får unektelig prisen for den mest blomstrende beskrivelsen av konserten. De skriver:
«Som en mild vind som rasler gjennom bladene, gjennomborer lyden av to fløyter de filharmoniske markene, og vi hører de flagrende vinder, før kontrabassene maler vide landskap…. Ettertenksom, men subtil, med lukkede øyne i lange strekk, skisserer Mäkelä et bilde av det finske landskapet. Ufrivillig drømmer du deg inn i den enorme naturen i de tusen sjøers land…. Iskald vind, motgang, varmende lyder som bryter gjennom et tykt skylag som solen på en kald høstdag, som harpelyder som glitrer på vannoverflaten, alltid over trekket av ville fugler. Cantus Arcticus er en sann glede av assosiasjoner.»
Behersket applaus?
Tagesspiegel Plus er noe mindre entusiastisk når det gjelder Rautavaaras stykke:
«(Dette) er en gimmick fra musikkhistorien, lydbildet av praten, skrikingen og kvekkingen som spilles fra bånd og elegiske strykere som reiser seg over lange strekk høres ut som en filmmusikkskaper som ønsket å beskrive det enorme finske landskapet. Den beherskede applausen tyder på at flertallet i salen anser dette som edel kitsch snarere enn en vellykket sammensmelting av ornitologisk interesse og symfonisk kunst».
Vi forundres over det anmelderen kaller ´behersket applaus´. Vår opplevelse var at publikum var overraskende begeistret for «Cantus Arcticus».
Bachtrack er på sin side mer måteholden i sin beskrivelse av Saariahos «Vista», mens Tagesspeigel Plus skriver at «det er morsomt å se hvordan den unge finnen naturlig oversetter de komplekse strukturene til organiske bevegelser, alltid ivrig etter å være til hjelp for sine musikere i de vanskelige passasjene gjennom suggererende gester».
Konsentrasjonen er til å ta og føle på
Så til det som nok må sies å ha vært kveldens høydepunkt, «Symfoni nr. 5» av Sjostakovitsj. Tagesspeigel Plus skriver at Klaus Mäkelä stormer inn på scenen med bestemte skritt, for å kunne starte direkte med Sjostakovitsj’ femte.
«Og orkesteret er med ham, lys våken, fullt av spenning. Alle vet at alle instrumenter er like viktige nå, uansett om de spiller en hoved- eller en sekundærstemme. Fordi dette er den eneste måten å skape en romlig lyd med dybde, er det bare på denne måten liveopptredenen magiske tiltrekning virkelig kan utfolde seg».
Anmelderen skriver videre at selv om orkesteret nå har spilt dette verket mange ganger, «har det imidlertid ikke blitt rutine, alle brenner fortsatt hørbart for den felles saken her i Berlin. Konsentrasjonen er til å ta og føle på, selv utenfor podiet».
Bachtrack følger opp og beskriver Mäkeläs engasjement slik: (Han) ser igjen og igjen ut til å falle ned fra podiet og inn i orkesteret, et orkester som følger dirigenten hvert skritt på veien».
Gåsehud. Lamslått.
Anmelderen i Tagsspiegel Plus beskriver utførelsen som «rask, glorete, brutal», men dette er ikke negativt ment, snarere tvert i mot: «Det er dypt rørende når fløytesoloen etter endeløse brutaliteter i første sats reiser seg i den ømmeste sårbarhet….. Og (Mäkelä) er i stand til å øke intensiteten enda mer, i Allegretto-satsen når den gåsehud. Det er også overveldende hvordan finalen bokstavelig talt bryter ut av slutten av den langsomme tredje satsen, hvordan han lar seg falle ut av den brutale prestissimo og inn i en passasje av å være fortapt, i den bitreste ensomhet».
Etter den siste satsen «virker det som publikum var lamslått, før de kommer seg opp av setene».
Kollektiv beruselse
Tagesspiegel Plus refererer til enkelte kritikere som mener Mäkelä har kommet for høyt, for fort og for tidlig, men argumenterer for at de tar feil:
«Under sin gjesteopptreden i Berlin med Oslo-filharmonien, som han har vært kunstnerisk leder for siden 2020, beviser Klaus Mäkelä nok en gang at han virkelig er den beste dirigenten i sin generasjon….. Han er i stand til å sette publikum i en kollektiv tilstand av beruselse».
