Foto: Dagbladet

Historien bak musikkformen «konsert»

Begrepet ´konsert´ er avledet av det latinske ´concertare´, som kan bety enten «å arbeide sammen» eller «å konkurrere». Begge disse definisjonene finner vi igjen i musikkhistorien. I Corellis mange concerto grosso er det åpenbart at en liten gruppe solister spiller sammen med et større ensemble, mens vi i Vivaldis mange solokonserter (over 350!) opplever hvordan én virtuos solist utfordrer et helt orkester. Konserter ble en dominerende form i siste halvdel av 1700-tallet, og mange mener det fikk sin popularitet fra Opplysningstidens opptatthet av enkeltmennesket og dets plass i samfunnet. Mozart brakte formen til nye høyder ved å komponere konserter med ulike uttrykk, som den lekende fløytekonsert nr. 1, den dramatiske pianokonsert nr. 24 og den lyriske klarinettkonserten.

Rundt begynnelsen av 1800-tallet, utviklet konsertene seg til en demonstrasjon av solistens virtuositet i konkurranse med et stadig større symfonisk orkester. Beethovens pianokonserter er gode, tidlige eksempler. Hundre år senere ble sjangeren gjerne forbundet med en kombinasjon av et fyrverkeri av solistvirtuositet og orkesterets episke drama. Her er kanskje Brahms, Mahler og ikke minst Rachmaninov høydepunkter.

Etter hvert som solistenes tekniske ferdigheter økte utover 1900-tallet, så nye instrumenter dagens lys i konsertformen. Vi fikk konsert for marimba (Preston), tuba (Vaughan Williams), harmonika (Villa-Lobos), sitar (Shankar) og andre.

I dag går mange solokonserter gjerne under andre navn, ofte under navn som uttrykker verket ekspressive innhold, som John Adams Dharma at Big Sur eller Kaija Saariahos Notes on Light. Uansett, konsertformen synes fortsatt å begeistre et stort publikum.

Bjørn Petter Ulvær
(Kilde: musikktidsskriftet Gramophone)