I 2023 måtte Oslo-filharmonien droppe konserten på Myllaløkka av økonomiske årsaker. Det ble ganske enkelt for dyrt å arrangere. Det reiser spørsmålet: hvordan står det til med økonomien i Oslo-filharmonien? Hva koster det å drive et orkester av internasjonalt format? Hva er de store kostnadene?
Ikke spesielt høye lønninger
Årsregnskapet for 2023 viser at de totale kostnadene er 232 millioner kr. Lønn til musikere, fast ansatte og innleide, lønn til administrasjon, arbeidsgiveravgift, pensjon osv. er den uten sammenlikning den største utgiften, da den står for 57% av alle kostnader. Da spør man seg kanskje om musikere og ansatte i administrasjonen er veldig godt betalt? Svaret er «nei». Dividerer vi de rene lønnskostnadene på antall årsverk, ender vi opp med en gjennomsnittlønn på ca. kr. 623.000. Det må jo sies å være midt på treet, verken spesielt mye eller spesielt lite. OF betaler noe mer enn andre symfoniorkestre i Norge, men betydelig mindre enn hva enkelte utenlandske orkestre betaler. Tall fra mange år tilbake, viser at en tuttimusiker i New York Philharmonic tjener omtrent det dobbelte av nivået over, mens en konsertmester i samme orkesteret ville heve en lønn på kr. 5 millioner. I dag er det sannsynligvis mye høyere enn det. Og vi kan informere om at en konsertmester i Oslo-filharmonien ligger langt under dette!
Andre store kostnadsposter er husleie og lokaler (14%) og andre driftskostnader (16%). Men dette er jo «kjedelige» kostnader. Mer spennende er det å dykke ned i hva det koster å engasjere dirigenter og solister og hva turnéene koster orkesteret!
Av årsregnskapet kan vi lese at Oslo-filharmonien utbetalte honorarer på ca. 17 millioner i 2023. Det gir et honorar pr artist (dirigent eller solist) på kr. 115.000-120.000. Men er det forskjell på dirigenter og solister? Og er det stor variasjon fra artist til artist? Og hva dekker dette beløpet?
Toppdirigenter gjør det godt
La oss begynne med gjestedirigentene. Det kan åpenbart være penger i å drive med klassisk musikk. Flere kilder på internett hevder at stjernedirigenter som den 81-årige Daniel Barenboim har en nettoformue på $60 mill, mens Gustavo Dudamel (43) er god for $10 mill. Dette er jo en god indikasjon på at det er dyrt å engasjere dirigenter. Det er imidlertid ikke så mye vi kan lese ut av årsregnskapet i så henseende. Derfor har vi tatt en prat med Alex Taylor, som er kunstnerisk plansjef, og den som er ansvarlig for programmet – og dermed for å engasjere dirigenter og solister.
Men før vi går inn på hva det koster å engasjere en dirigent, hvordan fastsettes programmet og hva dirigenten skal dirigere? Kommer dirigenten med et program eller kan OF påvirke? Alex forteller at vanligvis kommer Oslo-filharmonien med et ønske overfor dirigenten, men det blir sjelden slik at det ønsket blir innfridd fullt ut. Dirigentene har et veldig tett program, med nye program ulike steder hver uke. Og alt skal gjennomarbeides og øves inn. Derfor må de begrense repertoaret sitt. – Dette er f.eks. en av grunnene til at det ikke er mer norsk samtidsmusikk på programmet. Det er ikke bare opp til oss!
Så, Alex, hva koster det å engasjere en dirigent?
– Det varierer mye. Én konsert og to dager med prøver koster fra kr. 40.000 til kr. 500.000. Men kr. 500.000 har vi aldri betalt. Ofte holder dirigenten to konserter, og i Skandinavia er det vanlig at en ekstra konsert honoreres med 50% av prisen for den første konserten. Så skal man huske at i dette beløpet inngår også honorar til artistens agent, som ofte ligger på 15-20% av dirigenthonoraret. I tillegg betaler vi vanligvis for reise og opphold i tillegg, og i den forbindelse har vi en gunstig avtale med Hotel Continental.
Jeg spør om dirigenthonoraret er gjenstand for forhandlinger eller om det er et «take it or leave it». Alex forteller at første gang de engasjerer en dirigent er det ofte forhandlinger, mens prisen ved senere engasjementer ofte er basert på hva det kostet forrige gang dirigenten var her.
Alex understreker at Oslo-filharmonien er veldig opptatt av at de driver sin virksomhet med skattebetalernes penger (79% av inntektene er statstilskudd). Det tilsier en god porsjon nøysomhet, og at de derfor ikke kan betale hva som helst. Men fører dette til at vi som publikum ikke får oppleve de beste dirigentene? Alex mener dette i liten grad er tilfelle. – Det er kanskje noen ytterst få, men ikke mange. Og det er ikke alltid vi synes det er samsvar mellom kvalitet og pris. Dessuten, de aller beste, som f.eks. Simon Rattle, har lite tid til gjesteoppdrag. De har som regel 3-4 posisjoner som sjefsdirigent, hvilket er svært tidkrevende, og når de en sjelden gang velger gjesteoppdrag, velger de ofte orkestre de har en spesiell relasjon til eller orkestre som de har spesielt lyst til å dirigere. De er med andre ord lite tilgjengelige, uansett hva de måtte koste.
I England har det vært en del fokus på dirigentenes honorarer, og mange mener de har blitt altfor høye. Det gjelder spesielt når man sammenlikner med musikernes lønninger, som i England er under sterkt press.
Solister er rimeligere
De fremste klassiske solistene i verden sitter rimelig godt i det. La oss se på noen eksempler. Pianisten Lang Lang har en nettoformue på $30 mill, Yuja Wang $20 mill og Joshua Bell $15 mill. De klassiske solistene tjener imidlertid ikke bare på å avholde konserter, men
også på reklameavtaler, sponsoravtaler, plateutgivelser etc. Nå skal det sies at dette er for småpenger å regne når vi sammenlikner med hva artister i pop-verdenen tjener. Rihanna skal være god for $1700 mill (rundt 18 milliarder kr), mens Taylor Swift skal ha en formue på $800 mill. Som publikummer i Oslo-filharmonien får vi oppleve de beste utenlandske solistene: Sol Gabetta, Janine Jansen, Yuja Wang og Isabelle Faust for å nevne noen. For å få en forståelse av hva dette koster Oslo-filharmonien, har vi igjen vendt oss til Alex Taylor.
– Å engasjere en toppsolist koster vanligvis mindre enn en dirigent, men ikke alltid. Mens dirigentene har minst to prøvedager, kommer solisten mye senere. Solisten er hos oss kortere tid enn dirigenten, og de kan derfor holde flere konserter i løpet av en uke. En solist koster derfor maksimalt kr. 75.000-200.000 pr. konsert. Noen superstjerner ligger langt over dette, som f.eks. pianisten Lang Lang, og er så dyre at honoraret deres ikke kan forsvares.
Hva da med Yuja Wang, som var en av verdens mest etterspurte solister i 2022? Var hennes nære relasjon til Klaus Mäkelä medvirkende til at vi kunne engasjere henne? Fikk vi en rabattert pris? Alex svarer: – Nei, det gjorde vi ikke. Yuja Wang ville vi hatt råd til uansett. Hennes honorar er ikke ute av proporsjoner. Dessuten, vi vet at vi med artister som Yuja Wang på programmet selger ut hele salen. De representerer en unik pakke med høy kvalitet og sterkt utstråling. Å engasjere artister som henne er en investering i både orkesteret og i publikum. Så skal vi huske at knapt noen får oppleve toppartister som Yuja Wang til en lavere pris enn det norske publikum. Til sammenlikning: da Oslo-filharmonien spilte Sibelius, Wagner og Mahler i Luzern, med Johanna Wallroth som sopransolist, var billettprisen der 275 euro, mens folk her hjemme betaler 500-600 kr for en billett.
Turnéer ingen gullgruve
Oslo-filharmonien og Klaus Mäkelä reiser snart på turné til Amsterdam, Paris og Wien. Er det økonomisk lønnsomt å dra på en slik turné? Her viser årsregnskapet oss at svaret er nei: Turnéinntektene var i 2023 ca. 11,6 mill kr, mens kostnadene var i overkant av 10,9 mill kr. Det går med andre ord omtrent i null. Alex utdyper: – Vanligvis får vi et honorar pr. konsert. Men honorar og betingelser varierer mye fra sted til sted. Beløpet er imidlertid sjelden så stort at det dekker alle våre kostnader for en turné. Vi fikk brukbart betalt for konsertene vi holdt i Elbphilharmonie nylig. George Enescu-festivalen i Bucuresti betaler svært godt, mens å spille i Musikverein i Wien eller i Concertgebouw i Amsterdam er dårlig betalt. Honorar til dirigenten på turné er gjenstand for forhandlinger.
Veldrevet
Så hvordan skal vi konkludere når det gjelder økonomien i Oslo-filharmonien? Camilla Klevan, organisasjonssjef i OF, sier: – Jeg vil påstå at Oslo-filharmonien er et meget veldrevet orkester. Vi får mye ut av de pengene vi har. Det er klart, vi kunne alltid trengt mer. Men vi tilpasser oss det statstilskuddet vi får, og prøver å gjøre maksimalt ut av det. I tillegg til kjernevirksomheten, som er konsertene, jobber vi med nytt musikkhus, med utadrettet virksomhet, vi jobber med streaming og mye annet, og alt dette koster penger. Statstilskuddet dekker ikke de ambisjonene vi har når det gjelder samfunnsoppdraget vårt.
Og her kommer billettinntekter og andre «private» inntekter inn i bildet. Billettinntektene var på 28,2 mill kr i 2023 (en økning på 7 mill sammenliknet med 2022!), og andre inntekter på 11,6 mill kr. – Vi har hatt en veldig gunstig utvikling når det gjelder billettinntekter de to siste årene. Vi hadde et belegg på 91% i 2023, og det er helt enestående sammenliknet med andre, norske kulturvirksomheter. Billettinntektene, og de andre private inntektene, setter oss i stand til å forsvare alminnelig drift. Vi er rett og slett avhengige av dem. Og vi jobber hele tiden med å forsøke å øke våre «egeninntekter».
Vi kan konkludere med at Oslo-filharmonien hele tiden strever med å holde kostnadene nede og samtidig sørge for et attraktivt opplevelsesprodukt av høy, internasjonal kvalitet, slik at billettinntektene øker og publikum begeistres. Foreløpig klarer de dette. La oss håper det vedvarer!