- Instrument: 1. fiolin
- Ansatt i OFO: 1977
- Født: 1956
- Nasjonalitet: Norsk
- Utdanning: Østlandets Musikkonservatorium i Oslo, Musikkhøyskolen i Wien, Norges musikkhøgskole, Musikkonservatoriet i San Francisco
Vi fortsetter vår serie der vi presenterer utvalgte musikere i Oslo-Filharmonien, og nå har turen kommet til den som har vært ansatt lengst i Oslo-Filharmonien, Jørn Halbakken. Han har nemlig 45 år på podiet! Jørn har en imponerende karriere bak seg, ikke bare som fiolinist og solist i OFO, men også i Det Norske Kammerorkester, der han har vært med siden starten. Jørn har vært en bauta i norsk klassisk musikks historie. Og er det noen som kan fortelle om enorme endringer, så det det han!
- Du har spilt i OFO i ca 45 år. Hva er det som gjør at du har fortsatt med dette i så mange år?
Det er jo det at man fremdeles har lysten til å spille, noe man muligens også kanskje kunne gjort på andre arenaer. Men å sitte sammen med og skape et godt samspill med så gode kollegaer, er jo noe man antagelig ikke vil oppleve i pensjonisttilværelsen. Etter å ha vært med på hele Mariss´ periode og dirigentene etter det, kan det jo virke som orkesteret nå er på god vei inn i en ny og veldig spennende tid med Klaus.
- Hvordan har orkesteret forandret seg i løpet av de årene du har spilt der?
Jeg ble i 1973 godkjent som vikar i OFO, den gangen «Oslo Filharmonisk Selskaps Orkester»), hvor konsertene for det meste ble fremført i Universitets Aula. På den tiden bestod administrasjonen av 3 mennesker. Lønningene kom i poser, regissør og noteansvarlig var musikere. Og selv om det av og til ble spilt verker av Mahler, Bruckner og Stravinsky, var nok orkesterets repertoar stort sett preget av at salen passet bedre til mindre plasskrevende verker.
I 1979 fikk orkesteret Mariss Jansons som ny sjefsdirigent og Det Norske Kammerorkester fikk inn Iona Brown som leder. Disse to personlighetene mener jeg hadde veldig stor innvirkning på orkester og strykermiljøet i Norge. Med et kompromissløst arbeid for å forene forskjellige spillestiler fikk de til stadighet bedre resultater. Samtidig med at OFO i den perioden ble utvidet til et orkester av internasjonal størrelse, arbeidet Mariss ufortrødent videre med klang, dynamikk og presisjon («Bitte, mehr perfekt Bitte!!»)
Repertoaret forandret seg også voldsomt under Mariss. Richard Strauss, Mahler, Bruckner, Bartok, Stravinskij, Berlioz, Respighi etc. ble mer normalen enn sjeldenheter. En annen forskjell er nivået på mandagsprøven. Tidligere var uken preget av en større stigning til konsertene, mens i dag er nivået på mandagsprøven allerede på et ganske høyt nivå.
- Er det noen opplevelser du husker spesielt godt fra disse årene?
I teatermiljøet, hvor man spiller mange forestillinger, blir det gjerne noen små forandringer i tekst, adferd etc. utover i produksjonen, som kan fremkalle litt intern latter. Ikke ulikt noe jeg opplevde på en endeløs lang turné i USA i 1978. Vi spilte en mengde konserter på mindre steder i starten, før vi kom til Carnegie Hall. Der spilte vi, som vanlig på den tiden, bl.a. Griegs a-mollkonsert, denne gangen med den svenske topp-pianisten Staffan Scheja.
Konserten starter som kjent med én-takts paukevirvel med crescendo før solist og orkester kommer inn med en a-moll-akkord. Mens sjefsdirigent Okku Kamu og solisten var på vei inn, slår Kamu inn paukisten. Paukevirvelen starter og Scheja får det ganske så travelt. Det hører også med til historien at Scheja «tok igjen» med en overraskende hurtig overgang senere i konserten. Dette ble et samtaleemne etter konserten må vite!
- Du har spilt under mange dirigenter, er det én du ville fremheve spesielt? Hvorfor?
Litt vanskelig å svare på, fordi vi rett som det var hadde fantastiske konserter med våre sjefsdirigenter. Men fransk musikk med Michel Plasson (Symphonie Fantastique) og Festspillkonserten i Bergen med Myung-whun Chung (Brahms symfoni nr. 4), er jo et par gode eksempler.
- Du har også spilt inn et album med tradisjonsmusikk fra Østerdalen. Hva er bakgrunnen for dette?
Min far fikk en over gjennomsnittet interesse for folkemusikk og folkedans fra Sør- Østerdal. Det var omtrent samtidig med at både han og jeg begynte å spille. Han startet innsamling av musikk og dans fra regionen, og jeg var ofte med. Han startet også bygdelaget Østerdalsringen i Oslo, som inneholdt både danseopplæring og spellemannslag. Dette miljøet ble bokstavelig talt toneangivende for min søster, meg og resten av familien. Folkemusikken fulgte oppveksten parallelt med den klassiske musikken.
- Hvor lenge kan vi ha gleden av å se deg på podiet i OFO?
Det er vel et spørsmål jeg også stiller meg til tider, men i hvert fall 1 år til!?
- Har du andre interesser og hobbier i tillegg til jobben som orkestermusiker?
Jeg har etter hvert samlet på meg en betydelig verktøypark, og den må jo brukes til noe! Så jeg liker å snekre og skjære litt i tre selv om vi ikke lenger har trebåt.
Vi håper vi ser deg på podiet i fortsatt mange år, Jørn!