Jeg møter vår konsertmester Elise Båtnes på hotellet hennes i Hamburg, der Oslo-Filharmonien og Klaus Mäkelä spiller Sibelius over tre dager, for øvrig til enorm begeistring. Sammen rusler vi bort til en kaffebar i nærheten. Når kaffen er på bordet, spør jeg om hvordan det hadde seg at fiolin ble hennes instrument.
– Helt tilfeldig. Mine foreldre var veldig opptatt av at barn skulle holde på med musikk. Jeg var fire år da de så i avisen at den nyoppstartede musikkskolen søkte etter barn og foreldre til prosjektet «Minifiolin». Så begynte jeg, da, og fikk utdelt ei fele! Mamma var redd for at jeg med én gang skulle ha forventninger om å gå oppover gata og spille Per Spelemann. Opplegget på musikkskolen er jo sånn at ungene får mestringsfølelse med én gang. Det var kjempegøy!
Mamma begynte å spille sammen med meg. Hun hadde jo aldri tatt i ei fele før! Så bare balla det på seg, og søstra mi begynte halvannet år etter meg, og mamma endte opp med å bli lærer for minifiolin! Så det kunne jo blitt noe helt annet, men bare på grunn av den annonsen, er jeg der jeg er i dag!
Allerede som 10-åring fikk hun sin første opptreden med Oslo-Filharmonien, som solist på en barnekonsert med Mariss Jansons som dirigent! Året etter var hun solist med OFO i Vivaldis dobbelkonsert.
Så var jo læringskurven din veldig bratt. Du må jo ha hatt et usedvanlig talent?
– Tja, jeg har jo levd med musikk hele mitt liv. Mamma og jeg hadde musikktime hver dag, der vi spilte piano og sang Margrethe Munthe-sanger og sånt. Da søstra mi, Henninge, var født, lå hun å vræla i kurven, fordi det var vel så umusikalsk det jeg holdt på med!
Så er det muligheten, da. Jeg var så heldig å få den. Så begynte jeg tidlig. Som liten får man med én gang den fysiske følelsen med instrumentet. Når man begynner tidlig, er man så ung at man ikke reflekterer over hva man gjør eller hvorfor man gjør det, man bare gjør det. Så er jo alt bare lek. Og der var musikkskolen utrolig dyktig.
Jeg var jo også første generasjon med unge som begynte å spille. Vi ble veldig synlige uten at vi behøvde konkurrere. Vi fikk spille masse og ble synlige på lineær TV, i vår ene kanal. I dag er det jo tusenvis av unger som er gode til å spille. Nå handler det kanskje for mye om å måtte posisjonere seg, og for lite om musikken. Hadde jeg vært ung i dag, hadde jeg neppe blitt musiker, fordi jeg ville reagert på konkurranseelementet.
Det er litt typisk Elise å være ydmyk, å begrunne sin suksess og dyktighet med gunstige omstendigheter, og ikke hennes eget talent og store innsats.
Elise var alternerende konsertmester i Oslo-Filharmoniens i perioden 1993-2000. Etter det ble hun 1. konsertmester i Danmarks Radios Symfoniorkester og i Westdeutscher Rundfunk Sinfonieorchester (WDR) i Köln, fram til hun kom tilbake til Oslo-Filharmonien som 1. konsertmester i 2006.
La oss gå litt fremover i tid. Du var konsertmester i WDR før du kom til OFO. På hvilken måte var det annerledes å være konsertmester i Tyskland enn i Norge?
– Vi er jo et veldig sosialdemokratisk land, der alle liksom er like. Statusen til konsertmesteren var mye mer tydelig da jeg jobba i Tyskland. På turnéer for eksempel – og dette er jo litt flaut – så sto det «VIP» bak navnet mitt, hvis det på hotellene hang lister over musikerne. Og var vi lenge på et sted, fikk jeg finere rom osv. Jeg hadde jo folk i orkesteret som var mye eldre enn meg, og som sa «Sie» (De) til meg. Jeg hadde jo ikke skjønt at det var jeg som måtte si til dem at de kunne si «du». Så dette med status var kanskje den tydeligste forskjellen på å være konsertmester i Tyskland og hjemme i Norge.
For oss konsertgjengere er de mest synlige oppgavene til konsertmesteren å sørge for at instrumentene er godt stemt, og å være solist i partier i symfoniene. Jeg ber Elise fortelle mer om konsertmesterens oppgaver.
– Jeg er først og fremst den samlende figur for oss som skaper lyd. Jobben min å styrke samspillet, å sørge for at vi tenker og lytter på samme måte når vi sitter der, slik at vi kan finne det felles uttrykket i musikken. Jeg prøver å ha oversikt over alle stemmene i orkesteret, slik at jeg vet hvor fokuset bør være, hvordan man skal respondere på andre instrumenter. Det er viktig for meg å ha kontakten med for eksempel blåsere og pauker fordi avstanden til dem er stor. Jeg må tenke kammermusikk, men i stort format: lytte, respondere og lede.
– Så må du som konsertmester ta det dirigenten vil, uansett om du er enig eller uenig eller synes det er merkelig, og gjøre tolkningen til din egen og videreføre dette inn i orkesteret. Det er jo enkelt med en dirigent som Klaus, som skjønner alt og alt er på plass, der det han ønsker å få fram er bare helt naturlig. Men så er det andre dirigenter, der det er vanskeligere å forstå hva de vil. Da er det min jobb å prøve og omsette det de vil til spill. Jeg har jo først og fremst fokus på strykerne, men jeg kan også komme med innspill til blåserne og andre instrumenter, for å få ting til å funke sammen.
For å få dette til, må alle kunne stemmene sine når de begynner prøvene mandag. Elise sier at hun som konsertmester ikke kan være opptatt av å spille riktige noter, men fokusere på hvordan de skal spille. Men det gjelder ikke bare Elise:
– Og det er det som er så tilfredsstillende med Oslo-Filharmonien, at vi har en kultur der folk er profesjonelle og tar ansvar! Stykkene er øvd inn til prøvene mandag morgen, uansett hvor vanskelige stykkene er.
Og her er konsertmesteren viktig som rollemodell. Dersom konsertmesteren ikke stiller godt forberedt, så sender det et signal også til de andre musikerne om at dette ikke er så viktig. Som Elise sier:
– Du bruker hele helga, hvis du må. Ingen vil være den som ikke kan stemmen sin på gruppeprøvene tirsdag!
I tillegg har Elise som konsertmester også en utadvendt rolle. Av og til er hun med å representere orkesteret. Og ikke minst er jobben hennes også å sørge for at orkesteret får godt et forhold til dirigentene, at de føler seg velkomne og behandles med respekt.
Som konsertmester har du ofte solopartier. Hvordan ser du på det?
– Noen ganger er det kjempegøy, andre ganger er det et mareritt. Det kan faktisk være ganske krevende å gå fra å spille sammen med 16 andre, for så plutselig å skulle være alene om å spille. Andre ganger er gøy, jeg slipper å tenke på samspillet med de andre, men kan gjøre det på min måte. Da er jeg fri og fleksibel! Sånn som i Mahler 3, for eksempel, der jeg kommer inn og ut mange ganger, det er gøy! Men du kan jo spørre meg etter Proms! Da skal vi spille «Ein Heldenleben» av Strauss. Det er jo egentlig en felekonsert, som er vanskelig, og som medfører at hele sommerferien går med til å øve! Når du sitter der på podiet, så er det høy puls og svette hender. Men så sier jeg til meg selv, «jeg er jo bare en musiker og ikke hjernekirurg»: hvis jeg bommer, er det flaut, men ingen dør!
Er det noen komponister du liker spesielt godt å spille?
– Jeg er jo generelt utrolig glad i det symfoniske repertoaret. Så jeg er havna på riktig hylle! Men jeg må jo si at når vi spiller Mahler, Strauss, Bruckner og Wagner-operaer, da er jeg skikkelig fornøyd. Dette har vært favorittene sine jeg begynte i Oslo-Filharmonien. Bruckner 7 var vel noe av det første jeg spilte i Filharmonien, som vikar, bakerst blant strykerne. Det satte dype spor!
OFO har ofte samtidsmusikk på programmet, og – jeg har lyst til å føye til – det har virkelig åpnet opp mine øyne for denne musikken. Hvordan er det å spille samtidsmusikk, som ofte bruker instrumentene annerledes enn de gamle komponistene?
Elise ler, og sier at når det gjelder det tekniske, får man jo virkelig flere elementer å forholde seg til.
– Derfor krever det en helt annen konsentrasjon. Det er jo ikke bare å lese noter. Samtidskomponister bruker ofte instrumentene på spesielle måter, og de har derfor ofte sin egen variant av hvordan de noterer ting i notene. Førstesiden i sånne verk er ofte en oppskrift, der det står forklart hva en «x» betyr, for eksempel. Det kan være veldig mye å huske!
– Det kan være veldig morsomt å følge utviklingen fra første prøve til konsert. Til forskjell fra mer tradisjonelle verk, har vi ofte ikke noe forhold til verket. Jeg er jo ekstra heldig som utøver, som spiller gjennom og hører verket mange ganger og blir vant til det, mens publikum får det bare servert der og da.
Jeg vet at du spiller på et helt spesielt instrument. Kan du si litt om fiolinen din?
– Ja! Jeg er jo kjempeheldig! Det er jo Dextra Musica som låner den ut til meg som konsertmester i OFO. En Stradivarius fra 1689, med tilnavnet «Arditi». Forskjellen på denne fela og andre kan sammenliknes med å skulle skjære gjennom ei pakke med smør som har vært i kjøleskap og ei som har vært i romtemperatur. Her er det ikke tungt, ingen motstand. Det var kjærlighet ved første blikk. Problemet er at man ikke har noe å skylde på hvis det ikke funker! Det er fantastisk å ha Dextra Musica!
Har du andre interesser som ikke dreier seg om musikk?
– Ja, jeg underviser på Musikkhøyskolen. Så har jeg en bachelor i økonomi og ledelse. Det synes jeg var veldig gøy. Jeg liker det matematiske og finansielle! Ellers så liker jeg å gå tur i skogen, det er godt både for ørene og kroppen. Og så fisker jeg om sommeren. Som fiolinist er det jo litt spesielt å få kuttet opp fingrene når man sløyer fisk!
Kaffekoppene er tomme, og det er på tide å gi Elise litt sårt tiltrengt fritid. I kveld er det enda en konsert i Elbphilharmonie. Og før det er det prøver. Turnélivet kan være slitsomt for musikerne, men også særdeles tilfredsstillende når mottakelsen er så overstrømmende som her i Hamburg, og som den også var i Wien. Og det er ikke minst konsertmesterens fortjeneste!
Foto av platecover «Fra Elise»: Polydor
Foto av Elise og Klaus Mäkelä: Fred-Olav Vatne/OFO,
Foto av Elise og fiolinen: Tor G. Stenersen