Torsdag 28. november 2024 er det musikertreff igjen! Denne gangen møter vi musikerne på trombone rett etter konserten. I den forbindelse har vi snakket med Audun Breen, som er solotrombonist i Oslo-filharmonien.
Audun Breen ble ansatt i Oslo-Filharmonien som solo trombone i 2017. Før dette hadde han samme posisjon i Göteborg Symfoniorkester og i Kristiansand Symfoniorkester. Audun er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og Guildhall School of Music & Drama. Han deltok i London Symphony Brass Academy i 2012, og vant 2. pris i trombonekonkurransen under Lieksa Brass Week 2015.
Hvordan var din vei inn til klassisk musikk og trombonen?
– La meg først si at jeg håper jeg aldri slutter å klype meg i armen over at jeg sitter som solotrombonist i Oslo-filharmonien. Det er vanskelig for meg å innse at jeg har fått drømmejobben!
– Så til bakgrunnen min. Jeg kommer ikke fra en musikalsk familie, men pappa spilte i korps. Jeg tror egentlig de var ganske musikalske, men de fikk aldri muligheten til å utvikle sitt talent – i motsetning til meg. Jeg begynte i skolekorps og på Kulturskolen. Der var Eivind Moen min fantastiske lærer, og han tok meg med på en konsert med Mahlers 3. symfoni. Eivind Moen var nøkkelen til at jeg forsto at jeg kunne få til noe, bli en god musiker. Jeg jobbet tidlig strukturert og utviklet meg ganske raskt. Men jeg spilte ikke bare trombone, jeg spilte også trommer (og det gjør jeg fortsatt!), piano og gitar. Etterhvert fikk jeg Aline Nistad som lærer.
Aline Nistad, som døde i 2017, var solotrombonist i Oslo-filharmonien, en pioner på sitt område. Jeg ser at Audun blir emosjonell når Aline Nistads navn kommer opp, hun har tydeligvis hatt, og har fortsatt, en enorm betydning for hans karriere og utvikling. Han sier: – Som trombonist er jeg skapt i hennes form. Hun var avgjørende for at jeg er der jeg er i dag. Det er stort å være Alines etterfølger, og jeg har fått drømmejobben. Derfor er det viktig for meg å føre hennes arv videre.
Du er aktiv også utenfor Oslo-filharmonien. Kan du fortelle litt om det?
– Jeg driver med veldig mye variert. Det viktigste er kanskje Norsk Tromboneensemble. Vi har spilt inn plate, og vi hadde jubileumskonsert i mai. Det er noe helt spesielt å spille i en trombonekvartett! Så spiller jeg i storband og jeg spiller New Orleansjazz, gjerne improviserende musikk.
Dette er interessant. Andre musikere har fortalt meg at improvisasjon og orkestermusikk ikke går sammen. Orkestermusikere er lært opp til å følge noter og en dirigents instruksjoner, og improvisasjon er det helt motsatte. Og motsatt: jazzmusikere som er vant til å bruke improvisasjon, har vanskelig for å tilpasse seg orkesterets stramme struktur. Audun er med andre ord et unntak her.
– Ja, det er uvanlig at jeg, som orkestermusiker, improviserer. Men det gjør meg til en bedre musiker, mener jeg. Fordi ingenting er ureglementert i improvisasjonen, blir jeg bedre kjent med hele mitt eget register. Og orkestermusikeren har også et spillerom. I tillegg er det mye press og krevende å spille i et orkester. Man kan gå litt lei i perioder. Da er det fint å bruke tid på annen musikk, og kunne ha det mer som hobby.
Hvis vi går til det repertoaret Oslo-filharmonien vanligvis spiller, hva liker du best å spille?
– Det er et godt spørsmål. Det er jo så mye! Men hvis jeg måtte velge, ville jeg velge filmmusikk! Spesielt John Williams. Det er jo flott musikk, og i tillegg har trombonene en aktiv rolle. Og Mahler. Jeg glemmer aldri da vi spilte Mahler 3 i Paris. Det er kanskje min største opplevelse. Jeg spilte den lange trombonesoloen. Det var stressende, men gøy! Så vil jeg trekke fram Respighi. Morsom musikk med mye trombone. Og ikke minst John Adams. Jeg glemmer aldri da vi spilte med ham selv som dirigent!
I mars i 2023 spilte Oslo-filharmonien Arne Nordheims «Fonos – tre memorabler for trombone og orkester», et ikonisk verk for trombonister. Det ble uroppført i 2005 med Bergen Filharmoniske Orkester, da med Marius Hesby som solist. I mars i fjor var det Audun Breens tur til å kaste seg over dette svært krevende verket. Og vi spør ham om hvordan det var å spille «Fonos».
– For å si det sånn: Det var godt å være ferdig! Det krevde mye av meg og er det nok det mest utfordrende jeg har spilt. Det var mye å gape over, og jeg jobbet med den i et par år. Men jeg satte pris på å få muligheten, og det gjorde meg til en bedre musiker. Det var veldig, veldig gøy!
Hva er det som gjør Oslo-filharmonien til et så godt orkester?
– Jeg spilte i Gøteborg Symfoniorkester i en periode. Dette orkesteret og Oslo-filharmonien har begge hatt en god utvikling, men i ulik retning. Gøteborg har en god sal, og orkesteret er formet av dirigenten Neeme Järvi og hans mer filosofiske, flytende tilnærming til musikken og orkesteret. Oslo-filharmonien er på sin side formet av en dårlig konsertsal og Mariss Jansons. Konsertsalen former orkesteret, fordi vi må kompensere for den svake akustikken. Og Mariss var på sin side en mann med et kontrollbehov, som gjorde at orkesteret ble utrolig samspilt. Orkesteret ble bygd i hans periode. I dag har vi enda tydeligere styrker. Og vi er blitt enda mye bedre etter å ha vært med på hele «hypen» rundt Klaus, med turnéer, innspillinger, repertoaret osv.
Til slutt, Audin, har du andre interesser enn musikk?
– Biler, jeg liker å skru! Jeg har en Chevrolet Camaro 1968 i garasjen. Og golf. Jeg bor jo på landet, og det er en viktig del av livet mitt og stelle med hus og hage.
Messingblåserne i Oslo-filharmonien holder et svært høyt internasjonalt nivå, ikke minst takket være de glimrende trombonistene. På musikertreffet 28. november kan du ble enda bedre kjent med disse strålende musikerne!