Vi har alle lest konsertanmeldelser der vi lurer på om vi og anmelderen har vært på samme konsert: Publikum har vært begeistret, men anmelderen er kritisk. Hvorfor blir det slik? Lever anmelderen i sin egen musikkfaglige verden, og legger anmelderen vekt på ting som er uvesentlig for publikum? Eller er det vi som publikummere som «tar feil», og at vi faktisk har noe lære av en anmeldelse vi umiddelbart ikke kjenner oss igjen i?
For å bedre forstå hvordan anmelderen arbeider, har vi snakket med Magnus Andersson. Magnus er musikkritiker i Klassekampen og tidligere Morgenbladet, og har signert mer enn 800 artikler. Han har vært utøvende pianist på høyt nivå, han er utdannet ved Norges musikkhøgskole, hvor han også har vært postdoktor og forskningsleder. Han driver også selskapet Klassiske Musikkreiser, som arrangerer turer til konserter rundt omkring i Europa. Turene er ikke minst kjent for Magnus sine «lytteverksteder». Magnus er utvilsomt en av landets dyktigste og mest inspirerende formidlere av klassisk musikk. Han er også en meget habil tangodanser, og han holder kurs i argentinsk tango. Magnus er mao en spennende kombinasjon av mangfoldig utøver, akademiker og formidler. Han trekker imidlertid fram tre aspekter av utdanningen han bruker som kritiker, nemlig at han ønsker å skrive både fra musikerens perspektiv (han har hovedfag som pianist), med akademikerens kunnskap (ref. forskningen), og formidle det slik at interesserte lesere kan forstå dette (han har tatt et toårig studium som faglitterær forfatter).
Jeg møter Magnus på kafé «Pust», hyppig frekventert av studenter fra Norges Musikkhøgskole, og hva er mer passende enn å intervjue kritikeren på et sted der vi er omgitt av fremtidige musikere. Mitt første spørsmål til Magnus er om han fortsatt også spiller piano.
– Nei, nå er det tangoen som har tatt plassen som utøver, sier han med en latter. Dessuten får jeg jo lov å omgås verdens beste tolkninger av klassisk musikk som kritiker, og da blir behovet for og ønsket om å spille selv mindre. Jeg vil også understreke at jeg er musikkritiker fordi jeg elsker klassisk musikk, ikke fordi jeg er en skuffet utøver som er ute etter å ta noen.
Erfaring er forberedelse
Forbereder du deg på noen måte til en konsert du skal anmelde?
– Veldig lite. Mine forberedelser er at jeg har lyttet til klassisk musikk i titusen timer, og jeg har spilt selv på høyt nivå. Det hender jeg forbereder meg hvis det er et verk jeg ikke kjenner fra før. Er det f.eks. en ukjent opera, vil jeg gjerne kjenne librettoen og den musikalske stilen. Så leser jeg som oftest program for konserter og booklet for plater.
Jeg har mange konkrete og kanskje litt nerdete spørsmål til Magnus, nå når jeg først har en kritiker foran meg. F.eks.: hvor i salen foretrekker han å sitte? Det er jo mange synspunkter på gode og dårlige plasser i Oslo Konserthus, og jeg innbiller meg at dette kan påvirke kritikerens opplevelse av musikken. Magnus sier at han ennå ikke har funnet et optimalt sted å sitte i den vanskelige akustikken i Oslo Konserthus, men at det klinger ok mange steder. Når det derimot er solister på podiet, finnes det jo plasser der man knapt nok hører noe i det hele tatt.
Generelt ønsker han selvsagt å sitte der det klinger best mulig. Vanligvis er det arrangøren som tildeler kritikerne plasser, og han regner med at de er interessert i at kritikerne får gode plasser. Oslo-Filharmonien pleier å gi kritikerne plass ca. på rad 9, så kanskje er det plassene som orkestret mener er best.
Kjenner mange av verkene godt
Det neste jeg lurer på er om han noterer poenger underveis i konserten. Men, nei, det gjør han heller ikke. – Jeg husker orkesterets eller solistens tolkningsdetaljer godt til etterpå. Det kan være et verk som Mahlers 4. symfoni, som jeg kjenner godt. Der kan jeg nesten følge med på detaljer som står i partituret. I slike tilfeller sitter jeg og har en dialog med meg selv, hvor jeg jobber med å formulere det jeg registrerer og opplever. Andre ganger kan det jo være ting som en symfoni av Haydn eller en av de mange kantatene til J.S. Bach. Disse kjenner jeg ikke i detalj, men jeg kjenner godt til stilen til begge komponistene og tenker at det gjør meg i stand til å vurdere en tolkning.
Så sitter han der, i konsertsalen. Hva lytter han etter? – Mitt mål som kritiker, er å ta på kornet det som kunstnerisk står på spill. Ja, det høres kanskje litt svulstig ut, men la oss igjen ta Mahler som eksempel. Dirigenten Willem Mengelberg (1871-1951, venn av Gustav Mahler, red.anm.), hvis Mahler-tolkninger jeg setter høyt, spiller Mahler med mye rubato (fleksibelt, variert tempo). Når jeg da overværer en konsert med lite rubato, er det da en dårlig tolkning? Kanskje lager dirigenten og orkesteret en spennende kavalkade av temaer i stedet for å binde temaene sammen i en helhet ved hjelp av bl.a. rubato (eksemplet er ikke tilfeldig valgt, og nettopp dette snakker Magnus mer om i denne artikkelen i Scenekunst.no, 27/11, 2024)?
– Som kritiker må jeg være åpen for alternative tolkningsmåter som kan være annerledes enn egne preferanser. Det betyr imidlertid ikke at anything goes. Tolkningen må være så overbevisende at jeg på en eller annen måte skjønner hva som står på spill, og tolkningen må være fascinerende. I nevnte eksempel må musikerne på noen måte ta tak i lytteren gjennom å gi tydelig og kontrasterende former til temaene, selv om det ikke hovedsakelig blir gjort med hjelp av rubato.
Informert
Så din personlige smak vil ikke påvirke anmeldelsen?
Svaret kommer umiddelbart fra Magnus på klingende svensk: – Jo! Massa! Självklart! Men en anmeldelse er aldri bare subjektiv. Den må ha et faglig grunnlag, være informert. Og andre «informerte» må kunne være enig i min kritikk. Det betyr at det jeg skriver må være etterprøvbart, altså når andre «informerte» leser min kritikk og begrunnelse og hører konserten, så kan de kjenne seg igjen, uansett de er enige i min vurdering eller ei.
Magnus fortsetter: – Idealet er at jeg evner å tydeliggjøre på hvilket grunnlag jeg skriver ting om en fremførelse. La meg ta et eksempel: Leif Ove Andsnes spiller tørt og klart, med lite rubato. Det er sjelden store utskeielser i hans spill. Det er et faktum. Er du «informert», kjenner du igjen denne beskrivelsen. Er du derimot ikke vant til å lytte etter detaljer i tolkning, kan en slik beskrivelse forhåpentligvis inspirere til å lytte etter hvordan Andsnes gjør ting som pianist. På bakgrunn av en slik beskrivelse kan jeg så komme med en kunstnerisk påstand; eksempelvis mener jeg at Andsnes ofte spiller kjedelig. Her kan vi være uenige, men skal det bli en interessant dialog, må vi kunne være enige i en grunnleggende beskrivelse av hvordan Andsnes spiller. Dette er hva jeg mener med «etterprøvbarhet», nemlig at det finnes en nesten objektiv beskrivelse, og på grunnlag av den kommer kritikeren med en informert, men subjektiv dom.
Er det da en fare for at anmeldelsen kan bli for analytisk, for musikkfaglig i tilnærmingen, og for lite opptatt av selve musikkopplevelsen?
– Spørsmålet jeg alltid vil besvare er: Låter det bra? Opplevelsen kommer alltid først, men min opplevelse skal, som sagt, være informert. Jeg prøver å la partitur og analyse være en hjelp til å fordype min opplevelse, og jeg prøver å hverken være bokstavtro eller dogmatisk.
Betyr publikums reaksjon rundt deg noe når du anmelder en konsert?
– For det meste mener jeg ´nei´. Men, det kan være smertefullt å gå mot publikum. Jeg ønsker jo å respektere det hvis publikummere har en god opplevelse. Jeg får iblant spørsmål som: «Hvordan kan du gå imot en full sal? Var vi på samme konsert?». Jeg kan jo svare arrogant at jeg er en ekspert, ikke du! Det gjør jeg selvsagt ikke. Men likevel er det jo litt sånn. For ikke så lenge siden hørte jeg Tsjajkovskijs 1. klaverkonsert spilt på konsert. Mange publikummere hører sikkert klaverkonserten for første gang, og blir selvsagt begeistret. Men jeg har hørt denne konserten mange ganger, og jeg hørte at solisten ikke hadde gjort et godt nok forarbeid. Dette var en internasjonalt anerkjent pianist, og jeg syntes rett og slett det var frekt å komme til Norge og spille bare halvveis ok.
– Mange leser kritikk for å få bekreftet sine opplevelser, og arrangører og fan-klubber som Oslo-filharmoniens Venner saumfarer ofte artikler etter superlativer. Men ligger ikke kritikkens funksjon et annet sted, i beskrivelsene, i nettopp å gi et informert perspektiv på hva som kunstnerisk står på spill? Sånn sett burde det vel være et gode at jeg avslørte pianisten? Og var det ikke et gode at jeg noen år tilbake løftet opp at det utrolige orkestret Oslo-filharmonien ikke fikk realisert sitt potensiale da Previn og Petrenko styrte skuta?
Skape en aha-opplevelse
Kritikere kritiseres ofte for først og fremst å skrive for hverandre, og fyller på med utilgjengelig, musikkvitenskapelig terminologi. Hvem skriver du for?
– Jeg ønsker å invitere mine lesere inn i hodet og kroppen til musikere og akademikere. Det kan bli vanskelige tekster, men jeg har tro på at mine lesere ønsker å strekke seg for å forstå og oppleve musikken dypere. Jeg tenker faktisk ikke på at jeg har en målgruppe når jeg skriver, men har heller Umberto Ecos begrep «modell-leser» i bakhodet. Istedenfor å møte gjennomsnittsleseren, som mest sannsynlig har manglende kunnskap, spør modell-leserbegrepet etter: «Hvem blir leseren i møte med teksten?» Jeg håper at de som leser mine tekster ser seg som nysgjerrige og at de ønsker å utfordre seg selv. Kanskje de etter å ha lest tekstene mine kan klappe seg selv på skulderen i stolthet over at de tok til seg resonnementer som ellers kan være forbeholdt musikere og akademikere.
Magnus fortsetter: – Selv der jeg skriver som aller vanskeligst – kanskje jeg prøver å beskrive hva dirigent/orkester gjør med en bestemt orkestrering – prøver jeg å skrive slik at alle nysgjerrige lesere kan ane hva jeg snakker om, selv om de ikke ville vært i stand til å beskrive det slik jeg gjør det. Stikkordet her er «nysgjerrig». Jeg kommer tilbake til at man må være villig til å utfordre seg. Kanskje må man se forbi ordene og gå til platehylla for å lytte med både hjerte og hjerne for å forstå hva jeg snakker om. Men selvfølgelig er balansegangen mellom formidling og faglig dybde vanskelig, og jeg får det ikke alltid til. Så skylder jeg kanskje noen ganger på, i korte artikler, at jeg ikke har spalteplassen som jeg trenger for å få det til.
Aldri slakte en debutant
Det er jo en kjent sak at dårlig nytt selger bedre enn godt nytt i media. Preger det også anmelderne? Har de en tilbøyelighet til å legge større vekt på svakhetene i en fremførelse enn styrkene?
– Jeg skal ikke si hva som driver andre kritikere, men svaret fra meg og redaksjonen i Klassekampen/Musikkmagasinet er ´nei´. De konsertene og platene vi velger å omtale, antar vi er bra, og vi ser det som viktige konserter og plater. Men det er viktig å si at når vi ikke skriver om en konsert eller en plate, så er ikke det fordi vi aktivt velger den bort. Det er bare ikke plass til alt. Det settes opp så utrolig mange konserter i året i Norge, og vi skal jo til utlandet noen ganger, og så er det alle platene, både norske og internasjonale, og det skal skrives kommentarer og essay for å følge nyhetsbildet også. Det går rett og slett ikke å dekke alt dette adekvat.
Magnus fortsetter: – Min største lojalitet ligger til musikklivet, som jeg ønsker å støtte opp om. Når det er sagt, jeg tenker at det å skrive negativt kan være å ta musikklivet på alvor. Så spørs det hvem som får gjennomgå. Jeg vil jo aldri slakte en debutant, eller en eldre utøver som har mistet piffen. Nå er jo slakt unntaket, men skriver jeg slik er det om musikere som tåler det. Ellers håper jeg at jeg er så nyansert i vanlig kritikk at utøverne kan tåle mine beskrivelser.
– Når det er sagt: Ingenting er lettere å skrive enn et «slakt», og det kan bli slik utilsiktet hvis man ikke er bevisst hva som skjer. Jeg blir lett forført av en drepende formulering, og den føder en annen, og plutselig har jeg slaktet noe som egentlig bare var sånn middels interessant. Et godt skrevet slakt kan imidlertid ha sin misjon. Hvis manglene er godt begrunnet, kan det jo være informativt om musikken. Ta nevnte symfoni av Mahler: Hvis det skal slaktes informativt betyr det imidlertid at skjellsordene må begrunnes med en beskrivelse, eksempelvis av vekten av rubato og annet.
Han understreker: – Uansett hva jeg mener om ting, så streber jeg alltid etter å skrive på den måten at jeg legger størst vekt på hva som skjer både i musikken/partituret og i tolkningen. Jeg ønsker å ikke bare dømme eller å si noe om min opplevelse, men faktisk å si noe om hvordan musikken og tolkninger «fungerer». For meg er det dette som er kjernen i god kritikk, men det er vanskelig å få til. Heldigvis får jeg prøve igjen og igjen i Klassekampen, og jeg tror jeg får til det bedre nå enn for tjue år siden.
Og det er kanskje kjennetegnet på en god anmeldelse. Ikke en verbal beskrivelse av vår gode musikkopplevelse, men en beskrivelse som gjør at vi forstår mer, også hva som ligger bak vår uinformerte opplevelse. Og kanskje beveger vi oss sakte mot en sterkere og dypere informert musikkopplevelse ved å lese en anmeldelse vi ikke umiddelbart er enig i.