Etter at torsdagskonserten ble avsluttet med Brahms mektige 4. symfoni, hadde 50-60 interesserte funnet veien til A-spissen, der Oslo-filharmoniens Venner hadde invitert til møte med kveldens trombonister. Selv om de ikke satt på scenen under Bach Orkestersuite nr. 3, hadde de bokstavelig talt hendene fulle under Thomas Adès og hans Asyla, og i 4. satsen i Brahmssymfonien.
Trombonegruppas leder, solotrombonist Audun Breen, hadde med seg to andre trombonister. Det var Anders Hellman, som er vikar og ellers jobber i orkesteret til Gøteborg-operaen og Sølve Grødem, som er stipendiat, dvs. spesielt utvalg masterstudent ved Norges Musikkhøgskole.
Trombonetrioen åpnet med igjen å spille innledningen til Brahms 4. symfoni, som åpner med tre tromboner. Venneforeningen Kjellaug Norr ønsket velkommen og innledet. Deretter ga Audun oss en veldig interessant innføring i trombonens vidunderlige verden. Morsomt var det, også, og Audun kunne – med glimt i øyet – fortelle at høyrearmen blir lenger og lenger med årene! Eller som da han skulle demonstrere begrensningen for glisando (glidende overgang mellom tonene), som går så langt til sleiden faller ut.
Audun fortalte at den vanlige tenortrombonen har en enkel mekanikk, f.eks. kun én ventil. Trombonen har syv rekker med syv toner hver, som sammen gjør det mulig å spille hele registeret. Vi fikk vite at ventilen, kalt kvartventil, stemmer trombonen ned fire toner, slik at man kan spille dypere, eller lettere spille dype toner. Basstrombonen har to ventiler, men er ellers identisk med tenortrombonen. Med to ventiler er det enklere å spille dype toner. At tenor- og basstrombonene er tilnærmet identiske, med samme register og klang, gjør at de klinger veldig homogent og fint sammen.
Trombonene har også en liten ventil i sleiden for å slippe ut væske. Andun kunne fortelle at dersom trombonistene sitter lenge uten å spille (som i Brahms 4. symfoni, der de kommer inn først i fjerde sats), blir instrumentet kaldt, og det dannes lett kondens når de begynner å spille. Da er det nødvendig å slippe ut væsken.
Publikum var inspirert og stilte trombonistene en rekke spørsmål, bl.a. om hva som var Auduns favorittmusikk. Han kunne fortelle at hvis han virkelig måtte sette noen øverst, så ville det bli filmkomponisten John Williams. Det er godt skrevet musikk – og mye trombone! Audun fortalte også at han gjerne kombinerer jazz og klassisk, noe som er ganske uvanlig, og ofte møtt med skepsis i klassiske miljøer. Han kunne fortelle at hans mentor, trombonelegenden Aline Nistad, en gang var svært misfornøyd med artikulasjonen hans, den var preget av jazz, som var «djevelens verk»!
Audun fikk også spørsmål om trombonemerker, og vi fikk en interessant redegjørelse for forskjellen i klangen på amerikanske og tyske tromboner, sistnevnte kanskje litt «sintere» i klangen. Produsentene B.A.C. og Conn la grunnlaget for kvalitetstromboner for ca 100 år siden. Audun spiller selv på en Greenhoe-trombone, mens Anders spiller på en Edwards-trombone. Begge merkene bygger i stor grad på grunnmodellene til B.A.C. og Conn. En ny orkestertrombone består av ulike grader av messing, kobber og sink, og koster i dag kr. 70.000-80.000.
Trioen avsluttet med enda et lite musikkstykke, til stor begeistring for publikum. Du kan ellers lese intervjuet som venneforeningen gjorde med Audun Breen her.
—–
Tekst og foto: Bjørn Petter Ulvær
