Mange av oss har ventet lenge på dette: å kunne gå på konsert med Oslo-Filharmonien igjen! Og endelig var dagen her!
Under ledelse av Klaus Mäkelä fremførte orkesteret mer kjente verk som «Also Sprach Zarathustra» av Richard Strauss og Jean Sibelius´ «Lemminkäinen», men også to nyskrevne orkesterverk av Mette Henriette og et tonedikt av Kaija Saariaho.
Og hvilken konsert det ble! Konserten ble innledet med Saariahos «Asteroid 4179: Toutatis», et flott stykke samtidsmusikk som står med begge bein solid forankret i den klassiske, symfoniske tradisjon. Fra dette stykket gikk orkesteret – uten opphold – rett over i «Also Sprach Zarathustra». Kult! Det er vanskelig ikke å la seg rive med, få gåsehud og tårer i øynene når Oslo-Filharmonien gir oss den kjente «Einleitung», som Stanley Kubricks film «2001: En romodyssé», har gjort verdenskjent! Resten av verket skifter mellom det vakre, det lyriske og det dramatiske.
Etter pausen fikk vi oppleve to strålende verk av Mette Henriette, som sin unge alder til tross, fremstår som en solid og kreativ symfoniker. Kvelden ble avsluttet med «Lemminkäinen» av Sibelius. Mitt inntrykk er at Klaus Mäkelä spiller Sibelius med større dynamikk, og løfter fram de ulike instrumentgruppene, enn hva andre dirigenter med Oslo-Filharmonien har gjort. Riktig eller galt, jeg har sjelden blitt så revet med av Sibelius som denne gangen! «Lemminkaïnen» er jo et verk som trekker store veksler på solister, og vi fikk virkelig demonstrert hvilke fantastiske solister orkesteret har på obo, fiolin, bratsj, cello og andre! Orkesteret fikk helt fortjent stående applaus fra et begeistret publikum.
Vi fikk oppleve en glitrende tjuvstart på sesongen (den offisielle åpningskonserten er 26. og 27.8.) med et program som vekslet mellom grenseløs patos og det lyriske vakre, et program der hele orkesteret ble stilt på store prøver – som de besto med glans!