Bjørn Petter Ulvær

Og herved erklærer vi sesongen for åpnet!

Den offisielle åpningskonserten for denne sesongen ble akkurat den opplevelsen vi håpet på! Og det skulle vare mangle: med Mozarts messe i c-moll som hovednummer. Når koret kommer inn med sin flerstemmede sang, synger i samspill med sopranen og hele orkesteret løfter sangerne mot himmelen, og du kjenner at du får gåsehud, smiler bredt eller sogar kjenner at noen små gledestårer presser seg fram, da vet du at nå er vi i gang, at du er på konsert med Oslo-Filharmonien igjen! Oslo-Filharmonien, leverandør av gåsehud!

Del to av åpningskonserten var Andrew Normans orkesterverk «Sustain». Før syntes jeg at mye av samtidsmusikken var i overkant krevende, og kanskje ikke så givende. Men det var før jeg hørte samtidsmusikk med Oslo-Filharmonien. Nå begeistres jeg av de nye harmoniene, den kreative og lekende bruk av instrumentene og av at ny musikk møter gammel musikk! Og etter responsen å dømme: torsdagens publikum delte min begeistring.

Så kan man undres på hva Mäkelä siktet til da han karakteriserte «Sustain» som «den perfekte fortsettelse og avslutning på messen». Musikkviterne kan sikkert peke på flere ting, men for meg gikk tankene tilbake til renessansekomponistenes messer (som Monteverdi, Pergolesi og andre), der vi opplever tette polyfoniske korpartier blottet for rytme, der de vakreste harmonier glir over i hverandre, for så plutselig å bli avbrutt av en rytmisk, himmelstormende lovprisning. I Normans verk fant jeg igjen den samme strukturen. Partier der strykerne fører an i glidende, rytmeløse, harmoniske og fascinerende partier, etterfulgt av partier fylt av intensitet og «trøkk», med vår tids rytme.

Et viktig aspekt ved besøk i Oslo-Filharmonien er å bli presentert for musikk du ikke har hørt før, og oppleve den gleden det er å finne nye musikalske skatter! Heldige oss!

 

 

Bjørn Petter Ulvær