Oslo-filharmoniens Venner arrangerer musikertreff med bratsjistene umiddelbart etter konserten med Klaus Mäkelä og Truls Mørk torsdag 18. januar. I den anledning har vi snakket med nestoren blant Oslo-filharmoniens bratsjister, Catherine Bullock-Bukkøy.
Catherine er født i Yeovil i Somerset i Sør-England. Hun har sin musikkutdannelse fra Royal Academy of Music i London, der hun studerte i perioden 1994-1999. Catherine har spilt i flere engelske orkestre, blant annet i det berømte Philharmonia Orchestra, som var et av verdens beste orkestre på 1980- og 1990-tallet. I august 1999 ble hun ansatt i Oslo-filharmonien.
Kan du fortelle litt om din vei inn i den klassiske musikken og bratsjen?
– Søsteren min spilte cello. Vi bodde i et ganske lite hus, så vi andre hadde ikke noe valg: vi måtte høre på når hun øvde. Etter hvert fikk også jeg lyst til å spille, men da fiolin. Det startet jeg med som 5-åring. Etter noen år kom jeg inn på Chetham´s School of Music, og bodde der fra jeg var 8 til 18 år, forteller Catherine.
Chetham´s School of Music er er en de mest anerkjente musikkskolene for unge mennesker i England, en skole der unge musikktalenter fra hele verden kommer sammen for å lære og å spille musikk.
Catherine fortsetter: – Jeg var vel egentlig ikke en veldig god fiolinist. Så en dag trengte skolens symfoniorkester et bratsjist. Etter to dagers øving spilte jeg Tsjaikovskijs 4. symfoni! Jeg fant ut at jeg likte å spille bratsj, jeg likte så godt klangen. Etterhvert spilte jeg bratsj på flere konserter, og ble raskt bedre på bratsj enn på fiolin.
Og hvordan havnet du i Norge?
– Jeg var sammen med en nordmann den gangen, og vi ble enige om at vi flytter dit den første av oss får jobb. Da posisjonen som bratsjist dukket opp i Oslo, søkte jeg, prøvespilte og fikk til slutt jobben. Det var tøft de første årene, jeg var egentlig kjemperedd for ikke å være god nok. Men det gikk jo bra! Så etterhvert ble det stilling som alternerende solo og deretter solo.
Spiller med «hjertet på utsiden»
Cathrine forteller at det var ganske så forskjellig å spille i Norge og i England, og at det var en av grunnene til hennes usikkerhet den første tiden. I England skal man ikke stikke seg ut, og man tilstreber en ensartethet i uttrykk og spillestil. Hun opplevde en helt annerledes kultur i Oslo-filharmonien. – Det var Are Sandbakken (tidligere bratsjist i OF, nå professor på Norges Musikkhøgskole) som fortalte meg at orkesteret lette etter personligheter. Dermed gis det rom for ulike klanger og uttrykk. Jeg opplever at man i Norge spiller mer med «hjertet på utsiden» enn i England. Etterhvert er jeg blitt veldig opptatt av at våre musikere må tørre å gjøre feil. Det er bare på den måten vi utvikler oss og blir bedre. Den som aldri gjør feil, strekker seg ikke mot nye høyder, og blir aldri bedre.
Mange anmeldere, her hjemme og internasjonalt, fremhever den unike strykerklangen, og spesielt bratsjklangen, i Oslo-filharmonien. Og kanskje er vi her ved noe av forklaringen på denne fantastiske klangen? Musikerne får bokstavelig talt spillerom for klang og uttrykk, selvfølgelig innenfor noen rammer satt av dirigenten. De tar ansvar for egen utvikling, de prøver nye ting og de lærer av hverandre. Når du får dette på toppen av en grunnleggende høy kvalitet, ja, da blir det bra!
En Guadagnini fra 1784
Du sa at du ikke var en spesielt god fiolinist, mens du åpenbart lyktes svært godt med bratsj. På hvilken måte er det annerledes å spille bratsj enn fiolin?
– Det er ikke til å komme fra at det er mindre krevende teknisk å spille bratsj. Og våre stemmer er stort sett enklere å spille, selv om det virkelig finnes unntak! Likevel, de fleste bratsjister er forelsket i instrumentet sitt, på grunn av den varme, gode klangen, og den mellomklangen vi leverer i hele orkesteropplevelsen.
Mens vi snakker om bratsjen, kommer vi inn på den bratsjen Catherines spiller på. Det er nemlig ikke en hvilken som helst bratsj. Det er en bratsj laget av Giovanni Battista Guadagnini i 1784 i Torino, og er et av de siste instrumentene han lagde. Instrumentet er stilt til hennes rådighet av Dextra Musica i Sparebankstiftelsen DNB (du kan lese mer om Dextra Musica og instrumentene her). – Bratsjen har en utrolig personlighet og en fantastisk klang, og jeg har stor respekt for dette instrumentet. Men jeg mener jeg spiller bedre på et slikt instrument. Jeg kunne ikke drømt om en bedre bratsj enn denne!
«Det er viktigere ting i livet enn musikken»
Du har soloposisjonen brant bratsjene. Kan du si litt om hva det innebærer?
– Det er jo å formidle med kroppsspråk hva dirigenten vil. Så har jeg et ansvar for gruppen, og dermed et personalansvar, selv om den nye organiseringen av orkesteret har overført mye av dette ansvaret til folk rundt orkesteret. Jeg opplever det som mitt ansvar at folk trives og har det bra. Heldigvis har vi et utrolig godt miljø der vi trives sammen. Alle i gruppen tar ansvar for miljøet. Vi har et herlig internasjonalt miljø, der folk tar ulike roller. Vi takker hverandre og gir hverandre en klem etter konsert.
Hun fortsetter: – En god leder skal ikke være opptatt av å kontrollere folk, heller motsatt! Det er ingen ting å vinne på det. I bratsjgruppen er alle gode og alle respekterer og inspirerer hverandre. Derfor trenger vi heller ikke et strengt hierarki.
Jeg vet at andre bratsjister setter stor pris på hvordan Catherine fyller rollen som solo, både faglig og menneskelig. Hun er en klippe i gruppen, alltid til å stole på. Catherine blir ukomfortabel når jeg nevner dette for henne. Litt nølende forteller hun at hun har hatt sine tøffe perioder i livet. Hun har fem barn, hvorav noen av dem med funksjonshemninger. Det har preget henne, både som musiker og som menneske. – Det er viktigere ting i livet enn musikken, sier hun.
Henninge Landaas, som har hatt en ledende posisjon i bratsjgruppen i mange år, har sluttet i Oslo-filharmonien. Og Eivind Ringstad (alternerende solo) er tilbudt jobb i London Symphony Orchestra. Catherine sier at det er forståelig at han vil prøve et liv i England, de vil savne ham sterkt, og håper veldig at han kommer tilbake til Oslo-filharmonien. – Eivind er en fantastisk kollega, og en glimrende bratsjist. Han er uerstattelig, sier Catherine.
Med Henninge og Eivind borte, lurer jeg på hva dette gjør med Catherines jobb og rolle, når hun nå blir alene i front. Men det bekymrer henne ikke: – Anders (Rensvik, fjerdestilling) er fantastisk dyktig, og andre hjelper også til. Og vi henter inn nye. Dessuten er jeg vant til å være alene i denne rollen, sier hun.
Strauss, Stravinsky og Mozart
Hvilke komponister eller verk liker du best å spille?
– Det meste av Richard Strauss! Og Stravinsky. Også Mozart, som skrev veldig gode bratsjstemmer.
Hva er det fineste du har opplevd med Oslo-filharmonien?
– Det må være da vi spilte Mahler 3 med Mäkelä i Paris i fjor. Det var helt magisk. Veldig rørende.
Jeg blir litt nysgjerrig på hva som skjer når slike situasjoner oppstår. Og svaret fra Catherine overrasker: – Jeg vet ikke! Men alt klaffer. Alle spiller med en egen energi. Det er som når en idrettsutøver «har dagen». Du vet aldri når den kommer. Og det er kanskje bra at det er sånn. Det bevarer mystikken og øker opplevelsen.