Det er i bunn og grunn to ting som skaper den store musikkopplevelsen. Det er musikerne og det er komposisjonen, representert ved notene og partituret. Fra notene, dette papirarket med et mylder av tegn og symboler, via musikeren og instrumentet skapes stor kunst – og magiske øyeblikk.
Vi setter oss på plass i konsertsalen og noterer (!) oss, nærmest ubevisst, at det står et notestativ med noter foran alle musikerne. Har du noen gang tenkt hvordan de er havnet der? Eller hva som har egentlig skjedd før mer enn 100 musikere og 10-15 instrumentgrupper har fått nettopp sine noter til kveldens konsert?
Det korte svaret er: veldig mye! Å administrere musikernes noter er en så omfattende oppgave at alle større symfoniorkestre har et eget notebibliotek med ansatte orkesterbibliotekarer. Og denne, for mange ukjente gruppen ansatte, er helt avgjørende for å gjennomføre en konsert. Uten notebiblioteket og orkesterbibliotekarene, ingen konsert!
Det er orkesterbibliotekarenes jobb å skaffe og gjøre klart alt notematerialet. Det betyr f.eks. å sette notene på musikernes notestativer. Derfor er én orkesterbibliotekar alltid tilstede under øvelser og konserter. Men «å skaffe og gjøre klart alt notematerialet» er mye mer omfattende enn å sette notene på notestativene, som bare er siste ledd i en lang prosess.
Musikkfaglig bakgrunn
For å gi oss et innblikk i notebibliotekets hemmelige verden, har vi snakket med orkesterbibliotekar i Oslo-filharmonien, Mats Kjelling. Og da tror du kanskje at en orkesterbibliotekar er en som har spisskompetanse innen organisering og klassifisering av dokumenter, i dette tilfellet noter? Det er nok feil! La oss ta Mats Kjellings bakgrunn som eksempel: Mats er utdannet musiker, han er tubaist, har spilt mer enn seks år i symfoniorkester, og han har i mange år vært freelance musiker. De to andre fast ansatte på notebiblioteket til Oslo-filharmonien har bakgrunn som kordirigent (Rachel Daliot) og som komponist (Steinar Yggeseth). En orkesterbibliotekars kompetanse retter seg mer mot orkesterets indre liv enn bibliotekets.
Må kunne lese partitur
Jeg spør Mats hvorfor det er nødvendig med musikkfaglig kompetanse. – For å vite hvilke noter vi må anskaffe, må vi først ta stilling til besetningen og instrumentariet, dvs. det totale antall musikkinstrumenter som skal benyttes i et verk, helt konkret hvilke instrumenter, f.eks. hvilke slagverk, verket skal ha. For å få det til, må vi kunne lese et partitur. Så må vi sjekke at det ikke er feil i den konkrete utgivelsen av notene vi skal benytte. Vi må sikre at det er samsvar mellom musikernes noter og det partituret dirigenten skal benytte. Ofte må vi derfor lese gjennom hele partituret, og for nyere verk og spesielle arrangementer gjør vi alltid det. Alt dette krever at du har musikkfaglig kompetanse.
Flere noteutgivelser av samme verk
Mats forteller at anskaffelsesprosessen starter med Alex Taylor og planavdelingen. – Når de har fastlagt hvilke verk som skal spilles, tar de kontakt med dirigentene for å avklare hvilken utgivelse av notene de ønsker på bruke. Det finnes som regel flere noteutgivelser av samme verk, og det er dirigentene som bestemmer hvilket som skal benyttes. Av og til sender vi den utgivelsen vi har i arkivet til dirigenten og spør om den kan benyttes. Hvis ikke, tar vi kontakt med et noteforlag og bestiller notesettet dirigenten ønsker å benytte.
Her må vi stoppe opp litt og forklare dette med «utgivelser». Mats forklarer at det ofte finnes flere noteutgivelser av et verk. Den som lager eller redigerer en utgivelse, gjør noen valg. Han eller hun kan velge en annen musikalsk artikulasjon og gjøre rettelser i notene, blant annet fordi fremføringspraksisen har forandret seg med tiden. En utgivelse kan f. eks. inneholde andre fraseringer, dvs. hvordan strykerne skal føre buen, som sterkt påvirker det musikalske uttrykket. Å dra fiolinbuen nedover gir f.eks. et annet uttrykk enn å skyve den oppover.
Dirigenter stiller med eget notesett
Mats fortsetter: – Men av og til har dirigentene sitt eget notesett. Manfred Honeck (som har dirigert Oslo-filharmonien ved flere anledninger) har ofte sitt eget sett med noter – altså for hele orkesteret! – som han sender oss, enten elektronisk eller på papir. Dette notesettet inneholder alle hans notater, dvs. med angivelser for hvordan musikken skal framføres.
– Det vanligste er at dirigentene har sitt eget partitur, og så må vi skaffe notematerialet som samsvarer med dette. Enten har vi det i vårt arkiv eller så må vi leie materialet. Materialet til nyere musikk får dirigenten som regel av oss. Forøvrig er det ikke uvanlig at noteforlagene sender partiturer, som ikke er tilsalgs, til dirigentene for at de skal oppføre det. Klaus Mäkelä mottar stadig vekk slike partiturer.
Hvor mange verk har dere noter til?
– I arkivet har vi vel rundt 3.000 notesett for oppføring. Vi har imidlertid flere utgaver av samme verk, så da ender vi vel med rundt 2.000 ulike verk. Vi oppbevarer våre 3.000 notesett i arkivet i kjelleren på Konserthuset. Og det begynner å bli fullt nå. Men andre orkestre har mange flere. KORK har f.eks. veldig mange flere enn oss. Ikke sjelden låner vi notesett av dem. En av grunnene til at de har så mange, er at de akkompagnerer mange ulike typer musikk, og det må skrives orkesterarrangementer og lages notesett for hver stemme til hver eneste låt.
Jeg legger ofte merke til, både under prøvene og under oppvarmingen før konserten, at strykerne noterer på notearkene. Da lurer jeg på: beholder musikerne notene etter konserten? Blir de kastet? For de arkiverer vel ikke noter med kommentarer og markeringer?
Mats avklarer: – Vi mottar noter fra noteforlaget enten elektronisk eller på papir. Får vi en papirversjon, scanner vi den, og deretter printer vi ut noter til f.eks. 1. fiolinistene. Det er denne musikerne noterer i. Det hender at de vil beholde dem til en senere konsert, og da får de det. Noen ganger låner vi notesettet av forlaget, i stedet for å kjøpe. Da leverer vi den originale kopien tilbake, akkurat som vi fikk den.
Mange skatter
Jeg har lagt merke til at mange musikere har notene på iPad, spesielt på kammerkonserter, og spør Mats om det er aktuelt for et symfoniorkester.
– Vi i Oslo-filharmonien er nok langt unna det. Og det er flere grunner til det. Selv de største iPadene har ikke stor nok skjerm. Så må vi ha alle forlagene med på det, og det er egentlige de som må starte dette arbeidet. Men det er mange musikere som bruker iPad til øving hjemme. Det kommer stadig nye ting, som f.eks. e-papir, så det går nok den veien.
Til slutt, Mats, jeg er blitt fortalt at det ligger mange skatter i notebiblioteket. Stemmer det?
– Ja, utvilsomt! Vi har f.eks. en førsteutgave av musikk av Johan Halvorsen, notesett som har vært i bruk på podiet, med notater fra musikerne som spilte den gangen. En annen stor skatt er Mariss Jansons sine partiturer, der han har påført sine notater og strøk, både i partituret og i de enkelte stemmene. Så har vi jo ting som er spilt bare én gang, og som kanskje kunne fortjent å komme fram i lyset igjen, avslutter Mats.