Som medlemmer av Oslo-filharmoniens Venner, er det ikke til å komme fra at symfoniene er kjernen i vår musikalske opplevelse. Oslo-filharmonien er tross alt et symfoniorkester! Vi oppfatter gjerne symfonien som en slags kulminasjonen av den klassiske musikkens komposisjoner, på grunn av dens kompleksitet i instrumentering, varighet og krav til variasjon og dynamikk.
Men hvor kommer symfonien fra? Hvordan startet det hele? Vi har sett på symfoniens tidlige historie, og stopper i denne omgang med Beethoven. Kanskje kommer vi tilbake til fortsettelsen i et senere innlegg.
Først: hvordan definere en «symfoni»? Vanligvis bruker man betegnelsen symfoni om et stort musikkverk for et stort orkester med mange ulike instrumenter, oftest i flere satser. Opprinnelig finner vi begrepet sinfonia brukt i flere sammenhenger enn den moderne definisjonen over skulle tilsi. Det ble brukt om kirkemusikk, som f.eks. i verkene til Giovanni Gabrieli (1557–1612) og Heinrich Schütz (1584–1672) og i Johan Sebastian Bachs trestemte symfonier for klaver.
Symfoniene slik vi kjenner dem i dag føres vanligvis tilbake til operaovertürer på 1700-tallet, som ble kalt sinfonia. Betegnelsen kommer fra gresk, der stavelsen syn betyr «sammen» og phonê betyr «lyd, stemme». Sinfonia betyr da «samklang» eller «spille sammen».
Sammartini (1700-1775)
De første symfoniene var skrevet for relativt små orkestre (25-30 musikere), og de varte sjelden lenger enn 10-20 minutter. Disse symfoniene var i tre satser, en hurtig, en sakte og en hurtig. Milaneseren Giovanni Battista Sammartini regnes som en av symfoniens innovatører. I motsetning til mange av hans samtidige komponister, som bygde symfoniene på overtürer, tok Sammartini utgangspunkt i triosonater og concertos. Symfoniene hans var mer rytmiske og klarere i formen, og han ble fort en av de mest prominente komponister av de tidlige symfoniene. Mozart skal faktisk ha hørt Sammartinis musikk under et besøk til Milano.
Innovatøren Stamitz (1717-1757) og Mannheim-orkesteret
Mange mener at det var tsjekkeren Johann Stamitz som skapte de første egentlige symfonier, da han utvidet sonatene til et rent orkesterverk uten solist, og i fire satser, med satsene allegro, andante, menuett og presto. Stamitz økte også orkesterets størrelse og introduserte nye instrumenter, som obo og horn. Symfonien hadde funnet sin form, den var ikke så lang og den fulgte et ganske strengt og strukturert mønster, noe som gjorde det mulig for Johan Stamitz å komponere til sammen 70 symfonier.
Han skrev de fleste av symfoniene for Mannheim-orkesteret. Mannheim var på den tiden et at de mest aktive sentra for musikk i Europa, og Mannheim-orkesteret var anerkjent som et av Europas beste.
Det var ikke bare symfonigenren som ble videreutviklet i Mannheim. Også orkesteret og musiseringen fant nye veier med Mannheim-orkesteret. Orkesteret ble viden kjent for sin varierte og dynamiske spillestil, og det inspirerte mange komponister til å skrive symfonier.
Wienerskolen
De sentrale skikkelsene i Wienerskolen var Matthias Georg Monn (1717-1750) og Georg Christoph Wagenseil (1715-1777). De er spesielt viktige fordi de hadde stor innflytelse på Haydn, Mozart og Beethoven. Wienerskolen eksperimenterte videre med orkestrering og klangfarger. De la stor vekt på dynamikken og vakre melodier, som de lot fiolinen bære fram. Sammen med Johan Stamitz blir Matthias Georg Monn ofte vurdert som en som har hatt stor innflytelse på den moderne, symfoniske stilen.
Wienerskolens symfoniske stil spredte seg over hele Europa, ikke minst fordi Wiens komponister emigrerte til Paris, Dresden, Mannheim, München, Dublin og til og med til St. Petersburg og Nord-Amerika. Symfoniene ble svært populære blant komponistene, og i løpet av 1700-tallet ble det komponert 13.000 symfonier i Europa!
Haydn (1732-1809)
Man kan ikke skrive om symfonienes historie uten å nevne Haydn. I alt 108 symfonier er tilskrevet Haydn, og han var høyt respektert over hele Europa i sin samtid. Han demonstrerte også en enorm utvikling over sin levetid. Mens de første symfoniene må sies å være svært konservative, nesten i Sammartini-stil, er de siste avanserte, kompliserte, kreative skaperverk, som med sine kunstferdige modulasjoner og ekspressive form peker fram mot Beethovens symfonier, ikke minst gjennom å utnytte treblåsernes ekspressive muligheter.
Ta symfoni nr. 94, for eksempel, der han i starten av andre satsen skaper en musikalsk spøk. Satsen starter med det nå enkle og kjente temaet, før én enkelt akkord overrasker publikum (og vekker de som har sovnet!). Selv om Haydn neppe kan sies å være «symfonienes far», som enkelte kaller ham, bidro han enormt til deres utvikling.
Mozart (1756-1791)
Også Mozarts symfonier undergikk en stor forandring, hvilket ikke er rart, siden han komponerte sin første i en alder av åtte år. Mange mener at Mozart ikke revolusjonerte symfoniene, da han eksperimenterte lite med symfonienes strukturelle form. De mener det er riktigere å si at han ga avkall på enkelte klassiske grep og videreutviklet de tidligere mesternes løsninger, med egen kreativitet, modige harmonier og ny instrumentering (i Parisersymfonien, nr. 31, introduserte han klarinetten). Det er likevel melodiene og temaene, og måten han behandler dem på, som utmerker Mozart. Mens mange av hans forgjengere var «monotematiske», dvs. bygde satsene rundt ett tema, introduserte Mozart gjerne flere, ofte kontrasterende temaer.
Mange mener likevel at hans siste symfoni, nr. 41, Jupitersymfonien, markerer et vendepunkt i symfonienes historie. I siste satsen skaper han en fuge som vever sammen fem ulike temaer. Dette partiet sies å være et av de mest spennende uttrykk for musikalsk håndverk i hele den klassiske musikken. Intet mindre!
Beethoven (1770-1827)
Beethoven, derimot, revolusjonerte den symfoniske formen, og bygde videre på det som Mozart hadde startet. Beethoven fortsatte å gjøre orkesteret større, han doblet symfonienes varighet, menuetten i tredjesatsen ble erstattet med en scherzo (som han etter sigende hatet) og mye mer. Mens menuetten er en gammel pardans for overklassens ballsaler, er scherzoen lettere og lystigere. Nå skal det sies at også Haydn etter hvert erstattet menuetten med scherzo.
Beethoven påsto selv at han ikke hadde lært noe av Haydn. Likevel, hans symfoni nr. 1 (1800) er på mange måter ganske «haydnensk», men likevel full av originalitet. Mange mener at hans symfoni nr. 3, Eroica, representerer det store skiftet, der «romantikken» ser dagens lys. Symfonien er en fusjon mellom de gamle formelle strukturene i symfonien og Beethovens eget, dynamiske syn på symfonien og musikken. I motsetning til tidligere symfonier, som var skrevet som lett underholdning for overklassen, var Eroica (og det var Beethoven selv som ga symfonien det navnet) skrevet for et bredere publikum, som et uttrykk for et monumentalt intellekt og de innerste følelser.
Den 9. symfonien representerer også et vendepunkt i symfoniens historie, ikke bare fordi den for første gang inkluderte kor og sangsolister i en symfoni, men også på grunn av dens struktur og innhold, der den nå døve Beethoven samler og summerer opp sitt syn på symfoni som musikalsk uttrykksform. Han sprengte grensene for symfonienes klassiske form, spesielt i finalene, og han gjorde symfoniene betydelig lengre, opptil fire ganger så lange. Han utvidet orkesteret med ekstra treblåsere og slagverk. Hans instrumentering stilte nye krav til musikerne – og publikum.
Symfonien var med Beethoven kommet til et nytt nivå i kompositorisk kompleksitet og varighet. Å komponere en symfoni var blitt så krevende at det ikke lenger var mulig å «masseprodusere» symfonier. Tiden for 50 eller 100 symfonier fra samme komponist var over.
(Kilder: Britannica.com, vialma.com, spinditty.com)