Hvordan får man best utbytte av klassisk musikk, enten det er i konsertsalen eller hjemme? Det handler mye om hvordan man lytter til musikken, og både musikere, komponister og forskere har vært opptatt av dette.
Det er vanlig å skille mellom «passiv lytting» og «aktiv lytting», og vi hører ofte at det er den aktive lyttingen som gir lytteren størst utbytte av musikken. Men er det så enkelt?
Passiv lytting
Ved passiv lytting hører lytteren egentlig ikke etter hva som spilles, men bare registrerer musikken i bakgrunnen. Vi kan kalle det «uoppmerksom lytting». Typisk for passiv lytting er derfor at man i ettertid ikke kan gjengi hva som ble spilt eller hva man hørte. Det er nok ganske få konsertgjengere som lytter passivt til en hel konsert. Men, det er ikke til å komme fra at vi i små perioder underveis i konserter lytter passivt, der tankene begynner å fly, og vi ikke lenger er oppmerksomme på selve konserten. Det ligger jo litt i sakens natur at totalopplevelsen reduseres jo oftere man bedriver slik passiv lytting under en konsert.
Aktiv lytting eller analytisk lytting
Med aktiv lytting gir lytteren musikken sin fulle oppmerksomhet. Men ikke bare det: det er vanlig å tilskrive aktiv lytting en betydelig analytisk tilnærming til musikken, der lytteren prøver å identifisere rytmen, melodien, harmoniene, strukturen eller oppbyggingen og klangfargen. Et annet aspekt ved musikken som ofte fremheves ved aktiv lytting, er å identifisere instrumenteringen, dvs. hvilke instrumenter som spiller hva når. Det ligger en helt spesiell glede i å legge merke til spennende harmonier, rytmeskifter, gode melodiløp og hvordan instrumentene spiller mot og med hverandre. Komponisten Aaron Copland har beskrevet tre nivåer for lytting, og «aktiv lytting» ligger nær det han kaller «ren musikalsk lytting».
Det er jo egentlig ikke noe mystisk i dette. Dette er et ganske så vanlig fenomen. Kunnskap og forståelse øker gleden! Man har mer glede av en fotballkamp når man forstår hvordan en spiller bruker et «rom» på banen, hvor vanskelig det er med presist pasningsspill, hvordan man bedriver soneforsvar, osv.
Aktiv lytting krever trening, først og fremst trening i konsentrasjon og kontinuerlig oppmerksomhet. Noen kaller aktiv lytting for «å lytte som en musiker». Musikeren – og dirigenten! – må være 100% konsentrert om alle elementene over (rytme, klang, harmonier etc), i tillegg til det spilletekniske, gjennom hele konserten. Jeg tror nok de færreste av oss publikummere makter å være så konsentrert gjennom en hele konsert.
Helhetlig eller emosjonell lytting
Det kan imidlertid også hevdes at man mister noe ved analytisk lytting. Man kan bli så opptatt av verkets og orkesterets «tekniske» aspekter at man mister helheten i det musikalske uttrykket, og dermed blir et viktig aspekt ved musikkopplevelsen borte. Rytme, melodier, klang, instrumentering osv. er der som elementer i en helhetlig musikkopplevelse, ikke som selvstendige prestasjoner hver for seg. Aaron Copland kaller dette lytting på «ekspressivt nivå». Ved slik lytting opplever man «meningen» med verket (sier Copland), og man kan oppleve at musikken skaper ro eller begeistring, melankoli eller triumf, raseri eller glede. Helhetlig lytting vil si at man åpner sinnet for musikken og lar musikken uhindret flyte inn i kroppen. Man lar seg bevege av det totale lydbildet, uten egentlig å være fokusert på enkeltelementene. Det er på mange måter en ren følelsesmessig musikkopplevelse. Denne formen for lytting kan også kalles meditativ lytting, fordi man anbefales å stenge ute alle andre inntrykk annet enn musikken – og er derfor godt egnet for den mørklagte konsertsalen. Man lener seg litt tilbake i stolen, gjerne med lukkede øyne og prøver å sette seg selv i en tilstand av «openmindedness».
Kanskje veksler vi mellom alle tre formene for lytting. Noen musikkstykker tilnærmer vi oss med analytisk lytting, mens andre verk inviterer mer til helhetlig lytting. Man kan kanskje hevde at helhetlig lytting er den beste måten å møte ny og ukjent musikk på, fordi vi ikke behøver «forstå» noe, bare la følelsene spille i et åpent sinn. Og kanskje vil alle de tre formene for lytting være tilstede i løpet av ett verk. Det er egentlig ikke så viktig. Det viktigste er at man finner en måte å lytte på som gir en selv den største opplevelsen.
Når man har lært seg å lytte, har man garantert en større opplevelse av musikken. På denne måten for man mer glede av hele orkesterets repertoar, og dermed mer valuta for pengene!
(Kilder: Writing about music – University of Calgary, Music Listening in Classical Concerts – Wald-Fuhrmann et al.)