Knut Skansen (52) er i sin fjerde uke som ny direktør i Oslo-filharmonien. Ved nyttår takket han av som leder for Deichman, en stilling han har hatt siden 2018, men allerede i 2009 ble han prosjektleder for det nye hovedbiblioteket. Skansen er utdannet litteraturviter, og stillingen som toppsjef på nye Deichman høres ut som en drømmestilling for en mann med hans utdanning. Derfor er det naturlig å spørre ham om hvorfor i alle dager han ville bytte bransje, for å bli direktør i Oslo-filharmonien.
Ikke tenkt til å bytte jobb
– Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bytte jobb, men heller søke å fornye åremålet på Deichman, og jeg hadde fått indikasjoner på at det skulle gå bra. Men så fikk jeg en telefon, da, om å ta en prat om stillingen som direktør for Oslo-filharmonien. Jeg hadde jo ikke selv søkt på jobben, og brukte to og en halv måned på å bestemme meg. Jeg er glad for at jeg fikk så lang betenkningstid. For stillingen vokste på meg i den perioden, ikke minst fordi jeg er glad i klassisk musikk. Jeg har jo faktisk fulgt Oslo-filharmonien siden jeg var 19 år.
Skansen har med andre ord ingen musikkfaglig bakgrunn. Hvordan ser han på det? Mener han at en god leder kan lede en hvilken som helst virksomhet? Svaret kommer klart og tydelig: – Nei. Sånn er det ikke. I denne jobben er det en viktig forutsetning at man er glad i og interessert i klassisk musikk. Når man, som meg, ikke har fagbakgrunnen, må man bruke tid på å forstå motivasjonen og drivkraften i organisasjonen. Man må være villig til å bevege seg rundt i hele organisasjonen, ikke minst i orkesteret, for å bli kjent med folkene og virksomheten. Og én ting til: en leder av en slik organisasjon må forstå kultursektoren og konteksten for denne sektoren.
Hva er da dine beste egenskaper for denne jobben?
– Jeg har vært leder i kultursektoren siden jeg var 30 år. Jeg har lang erfaring fra en kompleks organisasjon. Det tar jeg med meg inn i Oslo-filharmonien. Så mener jeg at jeg er en klar og tydelig leder. Jeg er også veldig opptatt av å se enkeltindividet, og liker å kunne være tett på folk. Og la meg legge til: Jeg er blitt tatt varmt i mot i Oslo-filharmonien, både i administrasjonen og i orkesteret. Det er jo en vanvittig hyggelig gjeng, med mye latter. Her er folk som brenner – i begge ender! – for det de holder på med! Så skal det sies at læringskurven har vært bratt. Men det er gøy! Jeg liker å lære nye ting!
Oslo-filharmonien er underkommunisert
Selv om Oslo-filharmonien nyter stor anerkjennelse blant den klassiske musikkens publikum hjemme og ute, vil jeg gjerne vite hvordan han ser på orkesterets framtidige utfordringer.
– La meg først si at det går jo fantastisk bra! Vi solgte over 90% av setene i fjor, og det er det ikke mange som har klart. Så det er ingen krise i Oslo-filharmonien. Likevel, generasjonsskiftet i samfunnet blir en utfordring for oss. Dagens barn og unge blir ikke som foreldrene. Det betyr at vi må fokusere mye sterkere på hvordan vi kan rekruttere og vedlikeholde framtidens publikum. Vi må skreddersy formidling til barn og unge. La dem få oppleve gleden ved klassisk musikk.
Skansen snakker seg varm om dette temaet, dette er helt klart noe han brenner for. Kanskje ser vi fordelen av å hente inn en direktør utenfor norsk musikkliv eller Oslo-filharmoniens nære krets. Han ser orkesteret utenfra, og fortsetter: – Mange vet ikke hva Oslo-filharmonien er. Folk vet ikke hvilken kvalitet og internasjonal posisjon orkesteret har. Vi har et kjennskapsproblem. Oslo-filharmonien er underkommunisert. Det må vi løse først. Frelsesarméen snakker om «suppe, såpe og frelse». Først må vi gjøre oss kjent og gjøre noe som attraherer nye målgrupper, så må vi inkludere dem og levere et produkt på deres premisser, for så å få dem til å bli faste konsertgjengere.
Musikkhus, ikke konserthus
En av Knut Skansens kvaliteter som direktør for Oslo-filharmonien, og som styret utvilsomt la stor vekt på da han ble valgt, er hans enestående erfaring med å bygge og drifte et nytt kulturbygg, nemlig nye Deichman. Deichman har vært en enorm publikumssuksess, og Skansen håper å kunne bringe noe av disse erfaringene med seg inn i arbeidet med nytt konserthus: – Det er ingen tvil om at det blir enklere å tiltrekke oss nye målgrupper med et nytt musikkhus, ja, jeg sier ´musikkhus´ og ikke konserthus, for nettopp å poengtere at vi trenger så mye mer enn en tradisjonell konsertsal for å tiltrekke oss barn, unge og andre målgrupper.
Jeg spør Skansen om det er andre utfordringer han vil nevne. – Finansieringen, sier han. Kultursektoren blir lett kuttet i vanskelige tider. Vi må derfor skape større forståelse for viktigheten av vårt samfunnsoppdrag.
Musikalsk familie
Vi har snakket mye om jobben og organisasjonen, men jeg er litt nysgjerrig på hvem Knut Skansen er. Selv om han ikke har musikkfaglig bakgrunn, kommer han kanskje fra en musikalsk familie?: – Ja, det gjør jeg. Min mormor, som døde før jeg ble født, var operasanger, en sopran. Musikk var også en del av min fars oppvekst. Han spilte piano hele livet, og som pensjonist begynte han å spille saksofon – og trekkspill! Og min bror har musikkbakgrunn fra Universitetet i Oslo. Det var alltid mye musikk hjemme hos oss, og spesielt jazz. Det var da jeg flyttet til Oslo som 19-åring, at jeg oppdaget klassisk musikk og Oslo-filharmonien. Selv lærte jeg å spille piano, og spilte mye fram til jeg var ca. 30 år. Men etter det har jeg ikke «bodd med et piano», så da har det blitt lite pianospilling.
Händel, Wagner og Messiaen
Når jeg spør Knut Skansen om hvem som er hans favorittkomponist, kommer svaret uten nøling: – Händel! Både operaene hans og annet. Jeg liker mye av musikken fra den perioden. Så er jeg veldig glad i Wagner, og jeg har sett de fleste av operaene hans. Også franske komponister, som Ravel og Debussy. En av de største musikkopplevelsene mine var en konsert der Oslo-filharmonien spilte «Des Canyons aux Etoiles» av den franske komponisten Messiaen, med hans kone Yvonne Loriod-Messiaen ved klaveret.
Hvordan ser en dag på jobben ut for en nyansatt direktør?
– Disse første tre ukene har jeg hatt mye møter med ulike mennesker. Jeg har satt meg inn i Oslo-filharmoniens ulike systemer. Og jeg har brukt mye tid på konserter og prøver. Det er jo der det skjer, det vi lever av! Så har musikkhusprosjektet tatt litt tid. Vi har rigget prosjektet og fasene framover. I tillegg har jeg brukt noe tid eksternt, sammen med viktige aktører og samarbeidspartnere.
Til slutt, Knut Skansen, hvordan ser du på rollen til Oslo-filharmoniens Venner?
– Vi er ekstremt heldige som har så mange gode ambassadører! Den betydningen kan ikke overvurderes! OFV representerer kjernen av kjernepublikumet, og jeg er sikker på at disse går på barrikadene for Oslo-filharmonien når det trengs. OFV gjør oss derfor mer robuste, og OFV vil være en viktig støtte når vi står ved ulike korsveier. Jeg har hatt gleden av å møte styret i OFV, og jeg opplevde en imponerende bredde, engasjement og kompetanse.
Vår tilmålte tid med direktøren er over. Han forteller at han får besøk av Dagens Næringsliv, som vil gjøre et intervju med ham. Det er godt å se at han lever som han prediker, og gjør sitt for å øke kjennskap til og kunnskap om Oslo-filharmonien.