Vi står i disse dager mellom to store musikkopplevelser på cello. 18. og 19. januar kunne vi oppleve vår egen Truls Mørk spille Dutilleuxs «Tout un monde lointain» og torsdag 8. februar kan vi oppleve det unge supertalentet Sheku Kanneh-Mason spille den kanskje mest berømte cellokonserten av dem alle, Elgars cellokonsert.
Da passer det jo godt å åpne cellokonsertenes skattkiste, og bli kjent med det mange mener er de beste cellokonsertene som er skrevet. Det er mange nettsider for klassisk musikk som har satt seg fore å rangere cellokonserter eller løfte fram «de ti beste». Det er en rørende enighet om hvilke som er de 3-5 beste, mens det er litt delte meninger om hvilke andre som bør på listen. De som er valgt ut nedenfor, er alle løftet fram som geniale verk av flere nettsteder, og er valgt nettopp fordi de representerer ulike tidsepoker.
Listen nedenfor er satt opp kronologisk. Nederst i innlegget finner du en spilleliste med alle cellokonsertene.
Først litt om cellokonserten
Både Vivaldi, Bach, og andre komponister før dem, skrev stykker for cello, men for det meste sonater og soloverk. Her konsentrerer vi oss imidlertid om ´cellokonserter´, dvs. verk der celloen er et soloinstrument sammen med et symfoniorkester. Under barokken og wienerklassisismen ble det ikke skrevet så mange cellokonserter, først og fremst fordi celloen var mindre utbredt enn den mer etablerte viola da gamba. Men som vi ser av listen nedenfor, Joseph Haydn og Luigi Boccherini er strålende unntak. Som en kuriositet kan vi nevne at Mozart skal ha skrevet en cellokonsert i F-dur i 1775, men den er gått tapt.
Det var først under romantikken at cellokonsertene for alvor ble populære blant komponistene, som Schumann, Saint-Saëns, Dvorak og flere. Det gikk 70 år mellom Boccherinis cellokonsert og Schumanns. Orkestrene ble større utover 1800-tallet, og den gamle celloen, som beveger seg i det lavere toneleiet, hadde rett og slett ikke tilstrekkelig lydmessig gjennomslagskraft. Mange komponister foretrakk derfor fiolin eller piano som soloinstrument framfor celloen. Etter hvert som instrumentteknologien ble bedre, gjorde også lyden av celloen det, og den kunne igjen ta sin plass foran de store ensemblene i romantikken.
På 1900-tallet ble celloen et virkelig yndet soloinstrument, og det er i denne perioden vi finner mange av de fremste cellokonsertene, som konsertene til Elgar, Sjostakovitsj, Walton osv.
Joseph Haydn (1732-1809): Cellokonsert i C-moll, Hob. VIIb/1
Vi starter med Haydns praktfulle og melodiøse cellokonsert nr. 1, som ble komponert i 1765. Dette er en av de cellokonsertene som alltid havner på toppen av lister over de beste cellokonsertene. Konserten stiller store krav til cellistens virtuositet, der solisten må bevege seg lynraskt fra øverste til nederste del av gripebrettet på celloen. Denne konserten var faktisk glemt, eller mer korrekt tapt, siden bare brokker av notene eksisterte, inntil musikkviteren Oldřich Pulkert fant partituret igjen i Nasjonalmuseet i Praha i 1961. Konserten er skrevet for et ganske lite orkester, i tråd med datidens «concerto grosso», dvs. strykere, to oboer, to horn og «basso continue» (generalbass: underliggende, kontinuerlig akkompagnement fra cembalo, lutt, cello osv.).
Luigi Boccherini (1743-1805): Cellokonsert nr. 7 i G-dur, G.480
Italieneren Luigi Boccherini var en virtuos cellist og en av de store talentene i sin tid. Sammen med Haydn og C.P.E. Bach bidro han til å revolusjonere celloen for den klassiske epoken. Den italienske komponisten skrev 12 konserter for cello, fulle av sjarme, letthet og optimisme, og de inneholder stor melodisk og rytmisk kreativitet. G-durkonserten er et glitrende eksempel, og regnes som en av de fineste konsertene skrevet for cello, full av sjarm og glede. Den ble sannsynligvis komponert i 1770, mens Boccherini bodde i Spania. På denne tiden var han en populær komponist, hadde god økonomi, og dette var derfor en god periode i hans liv, som kanskje speiles i nettopp denne cellokonserten.
Robert Schumann (1810-1856): Cellokonsert i A-moll, Op. 129
Schumann komponerte denne fantastiske konserten i løpet av 14 dager i 1850, mens han bodde i Düsseldorf. Schumann fikk imidlertid aldri selv oppleve cellokonserten. Den ble oppført først i 1860 og Schumann døde i 1856. Konserten er i tre satser, og hele komposisjonen bruker flere temaer og motiver som binder alle tre satsene sammen. Dette var en teknikk som var uvanlig i hans tid. Og kanskje derfor gikk også konserten raskt i glemmeboken i mange tiår. Konserten er i dag fremholdt som et av hans absolutte mesterverk, og mange løfter fram den svært lyriske andresatsen. Til tross for en generelt høy vanskelighetsgrad, er ikke konserten prangende virtuos. Som Schumann selv erklærte: «Jeg kan ikke skrive en konsert for virtuosene. Jeg må prøve på noe annet.»
Camille Saint-Saëns (1835-1821): Cellokonsert nr. 1 i A-moll, Op. 33
Cellokonsert nr. 1 komponerte franskmannen Saint-Saëns da han var 37 år gammel, og den ble urfremført i januar 1873 på konservatoriet i Paris. Saint-Saëns avviker i denne konserten fra den vanlige tresatssstrukturen. I stedet består den av én enkelt sats i tre seksjoner som deler relaterte ideer. Den turbulente åpningen, der solisten angir temaet i stedet for å følge en orkesterintroduksjon, viker for en dempet menuett med en cellokadense før åpningstemaet dukker opp igjen, etterfulgt av flere nye temaer. Konserten er et svært virtuost verk, der solisten alltid står i sentrum, og er velegnet for ledende cellister som ønsker å vise frem sin teknikk og musikalske bredde.
Pjotr Tsjaikovskij (1840-1893): Variasjoner over et rokokkotema, Op. 33
Det kan diskuteres om dette er en cellokonsert. Det er imidlertid det nærmeste en cellokonsert som Tsjaikovskij komponerte. Verket består av et innledende tema og åtte variasjoner, og har ingen orkestermellomspill. Det betyr at solisten spiller nesten kontinuerlig, uten pauser. Stykket er klassisk i stilen, som en hyllest til Mozart, som Tsjaikovskij var en stor beundrer av. Stykket varierer mellom det rolige, kontemplative og det rasende hurtige (blant annet en serie med sammenhengende trettitodelsnoter) og mellom det enkle, elegante og det blomstrende, lekende. Verkets første utøver var Wilhelm Fitzenhagen, en kollega av Tsjaikovskij ved Moskva-konservatoriet, og stykket var skrevet med tanke på at han skulle oppføre det. Fitzenhagen grep betydelig inn i utformingen av stykket, og mange detaljer er faktisk skrevet inn i notene av ham.
Antonin Dvořák (1841-1904): Cellokonsert B-moll, Op. 104
Dette er en av de mest fremførte cellokonsertene, og er enda et av verkene som alltid havner på listen over de beste cellokonsertene. Den er komponert i 1894, og er ett av to svært vellykkede verk Dvořák komponerte i løpet av hans tid i USA (den andre er symfoni nr. 9 «Fra den nye verden»). Det er stort, melodiøst, romantisk verk, notert for fullt symfoniorkester. Konserten er fylt med en følelse av tristhet og tap, ikke bare for Dvořáks tsjekkiske hjemland, men også for hans svigerinne Josefina, som var døende på tidspunktet for komposisjonen, og som Dvořák hadde fridd til, men ble avvist. Da Brahms hørte verket, skal han ha sagt: «Hvis jeg hadde visst at det var mulig å komponere en slik konsert for cello, ville jeg ha prøvd det selv!»
Edward Elgar (1847-1934): Cellokonsert i E-moll, op. 85
Dette er et sant mesterverk, og kanskje det mest berømte av alle verk for cello. Briten Elgar fullførte stykket i 1919, etter å ha opplevd en periode med alvorlig sykdom og etter de ufattelige ødeleggelsene i 1. verdenskrig. Konserten er kontemplativ og melankolsk. Lengsel, anger og trist majestet preger de nynnbare melodiene og den rikt orkestrerte stemningene i denne konserten. Urfremføringen ble gjort av Beatrice Harrison, med komponisten selv som dirigent i 1920. Det var imidlertid da en ung Jacqueline du Pré (20 år) i 1965, med London Symphony Orchestra under ledelse av Sir John Barbirolli, fremførte konserten med sitt dramatiske og svært ladede uttrykk at konsertens følelsesmessige kraft ble forløst. Den har siden blitt spilt inn og fremført på konsert av de fleste av verdens ledende cellister.
William Walton (1902-1983): Cellokonsert
Konserten ble skrevet i 1956 og var viet cellisten Gregor Piatigorsky. Piatigorsky jobbet tett med Walton mens han komponerte, og Walton selv ga uttrykk for stor tilfredshet med Piatigorskys idéer og forslag. Piatigorsky var også solist ved premieren i Boston 25. januar 1957. De foreløpige reaksjonene på verket var varierte. Noen kalte det et kunstverk, mens andre betraktet det for å være gammeldags for sin tid. Briten Walton ble tidlig ansett som en avantgardekomponist, men han ble nok mer romantisk med årene. Konserten er varm og melodiøs. Det avviker imidlertid fra det vanlige romantiske mønsteret med en rask førstesats etterfulgt av en langsom mellomsats. I stedet er åpningen mer uttrykksfull, etterfulgt av en rask sentral scherzo. Tredje sats består av et tema og fire beslektede improvisasjoner, etterfulgt av en lengre coda eller avslutning.
Dmitri Sjostakovitsj (1906-1975): Cellokonsert nr. 1 i E-flat, Op. 107
Dette spesielle mesterverket ble komponert i 1959, en svært produktiv epoke for Sjostakovitsj. Både denne cellokonserten og nr. 2 ble komponert for den store cellisten Mstislav Rostropovich. Den regnes som en av hans største komposisjoner. Konserten åpner med et dristig hovedmotiv med fire toner, hentet fra komponistens musikalske kryptogram D-S-C-H (Dmitrij SCHostakovitch), som han ofte brukte for å signere navnet sitt i mye av musikken sin. Konserten består av fire satser fullpakket med glans og intensitet, noen ville si grotesk. Den inneholder mange av Sjostakovitsj sine fascinerende harmonier og er vanskelig å spille, sogar vurdert som en av de aller vanskeligste. Den har Sjostakovitsjs typiske uttrykk, blandet med tradisjonelle russiske folkemusikkstemmer.
Dmitri Sjostakovitsj (1906-1975): Cellokonsert nr. 2 i G-moll, Op. 126
Mstislav Rostropovich urfremførte Sjostakovitsjs 2. cellokonsert i Moskva i 1966, i anledning komponistens 60-årsdag. Verket i tre satser antas generelt å representere begynnelsen på Sjostakovitsj’ sene stil. Den er mer dempet enn den bombastiske førstekonserten, mer mørk og kontemplativ. Den åpner med en rolig, grublende introduksjon for solisten. Konserten består av to store «ytre satser» som omkranser en kort og inneklemt scherzo. Ved hjelp av uvanlige soloinstrumenter, som treklosser, tamburin og xylofon, bringer Sjostakovitsj en kanskje skurrende, men likevel fascinerende kontrast mellom cello og slagverksinstrumenter. Konserten er full av Sjostakovitsj sine gnistrende, kreative vendinger og harmonier. Sjostakovitsj skrev om verket at han også kunne ha kalt det «den fjortende symfonien med solocellodel».
Anbefalte innspillinger
Her er spillelisten med anbefalte innspillinger av alle cellokonsertene over: https://open.spotify.com/playlist/4wVd1z9r4q7x3H4r4gUSVq?si=5cc67dda18b04246
Kilder: Wikipedia, classical-music.com, classicfm.com, lvlmusicacademy.com, orchestra central.com og flere.