La oss begynne med noen fakta. Oslo Filharmoniske Kor består av i overkant av 100 sangere. De er alle amatører, i den forstand at sangerne ikke får betalt, men fremfører altså de største og mest kompliserte korverk i den klassiske tradisjonen. Sesongen 24/25 har vært travel for Oslo Filharmoniske Kor og spesielt gjelder det vårsesongen. De sang Szymanowskis «Stabat Mater» i oktober i fjor, de deltok på julekonsertene i desember, de synger Mozarts «Requiem» i februar, de deltar under visningen av filmen «Amadeus» med live kor og orkester senere i måneden, de synger i Mahlers 3. symfoni i mars og i Wagners «Parsifal» på påskekonserten. Og i juni reiser de til Dresden i Tyskland og Teplice i Tsjekkia for å holde a cappella-konserter, før sesongen avsluttes 14. juni i Høvik kirke.
Hva er da mer passende enn å ta en prat med Øystein Fevang, korets dirigent gjennom de siste 19 årene, for få mer kunnskap om hva som ligger bak de store opplevelsene koret gir oss?
Jeg treffer Øystein i kantina på Konserthuset. Det er fredag ettermiddag og noen timer til andre forestilling med Mozarts «Requiem». Jeg var så heldig å få overvære torsdagens konsert, og for meg som legmann var det en stor musikkopplevelse. Både koret, orkesteret og solistene var storartede. Og publikum var mildt sagt henrykt! Men jeg er jo spent på hvordan en profesjonell kordirigent som Øystein vurderer korets innsats på torsdag.
Øystein er ikke vanskelig å be: – Det var aldeles strålende. Et par steder var det litt upresist, men det rettet seg raskt. Nei, jeg er strålende fornøyd! Det låt virkelig bra, klangen var flott. Vi er godt bemannet for tiden, både når det gjelder antall sangere og kvaliteten på sangerne.
Responsen er korets lønn!
Det skinner gjennom at Øystein brenner for dette koret: – Vi må huske at dette er amatører. Derfor er det viktig å være klar over at korets opplevelse, tilbakemeldingene de får, anmeldelsene, samt publikums, dirigentens, musikernes og solistenes respons er korets «lønn»! Det betyr så utrolig mye! De er veldig stolte over å få være en del av Oslo-filharmonien og ta del i slike opplevelser. Og jo bedre responsen blir, desto større er lønnen!
Koret har hatt en enorm utvikling gjennom de 19 årene Øystein har vært korets dirigent. Hva har vært hans kunstneriske ambisjon for koret?
– Da jeg ble ansatt i 2006 uttalte jeg at en av mine ambisjoner var å skape en mer bærekraftig klang i koret. Akustikken i Oslo Konserthus var – og er fortsatt – krevende. Målet mitt var å utvikle koret til et generelt høyere nivå, og i tillegg slik at vi, et stykke på vei, kunne overkomme de problemene som akustikken skaper. Og det har vi jaggu langt på vei lyktes med!
Og her kan det passe å sitere Aftenpostens anmelder Det er blitt skrevet så mangt om akustikken i Konserthuset, og den er spesielt krevende for sangere. På denne fremførelsen har man knekt en kode, og endelig får koret gjalle ut med enorm energi og tilstedeværelse».
Et tips!
Akustikken er åpenbart noe som opptar ham sterkt: – Men jeg er fortsatt frustrert over akustikken. Sitter du på 4., 5. eller 6 rad, gjerne mot midtgangen, kan jeg garantere deg at du hører koret mye dårligere enn andre steder i salen. Og her kommer et tips til alle i Oslo-filharmoniens Venner: Når det er kormusikk, sitt langt bak i salen, gjerne på galleriet. Da hører du koret best!
Jeg kan bekrefte det. Selv satt jeg på 3. rad ved midtgangen under torsdagens «Requiem», altså ganske nær der det skjedde, men likevel synes jeg ikke solistene bar så godt, ei heller koret i de mer varsomme partiene. Mens Øystein, som satt lenger bak, sier han hørte begge deler aldeles utmerket!
Øystein forteller at akustikken ofte skaper problemer for balansen mellom koret og orkesteret. Han kan oppleve at orkesterdirigentene vil dempe koret, men konsekvensen er at publikum da ikke hører koret godt nok. En gang dempet dirigent Marc Soustrot koret mer og mer på en prøve. Til slutt var han fornøyd og utbrøt «Bravo!» til koret. Fevang, som satt i salen, forteller at han da kun hørte orkesteret og absolutt ingenting av koret. Da han gikk opp til maestro Soustrot og fortalte det, fikk han følgende beskjed tilbake fra Soustrot: «Ok, you conduct, I go listen». Da forsto han problemet, og hvilke akustiske utfordringer det er i Oslo Konserthus. Og det er ikke bare for orkesteret å dempe seg, heller. Musikerne kan ikke ta nivået for langt ned uten at de mister energien. Øystein legger til: – Noen ganger må jeg be koret om å synge sterkere enn det dirigenten har bedt om.
Jeg er nysgjerrig på hvordan et kor innstuderer et så stort verk som f. eks. Mozarts «Requiem». Når begynner de å øve? Hvor lang tid i forveien? Hvor mange prøver har de med orkesteret?
– Koret begynte å arbeide med «Requiem» rett etter nyttår, og nå er det altså 7. februar. Så det vil si en måneds tid. Dette er et verk mange i koret kjenner godt fra før. Men det er alltid sangere som synger standardverkene for første gang. Men, vi vet vi kan øve inn store verk på kort tid. For en del år siden skulle vi fremføre Felix Mendelssohn Bartholdys «Elias», et virkelig stort og omfattende oratorium. Vi begynte på det etter nyttår, og fremførte det i slutten av januar. Det skal sies at vi alltid har et helgeseminar i januar, ellers hadde det nok ikke gått.
Landets mest effektive kor
– Vi er blitt stadig bedre på å være effektive, dvs. bruker kortere tid på å innøve et stort verk til et høyt kvalitetsnivå. Jeg tror neppe det er et norsk kor på vår størrelse som har tilsvarende effektivitet. Men det er nødvendig. Produksjonsmengden har økt betydelig. Våre sangere er amatører, med jobb og familie. Den tiden vi har til rådighet er øvelser hver mandag og to helgeseminarer i året, i tillegg til prøver med orkesteret og orkesterdirigenten i produksjonsuken.
Øystein forteller at prøvene med orkesteret har forandret seg med tiden, og at et kor som effektivt tilegner seg et nytt verk, er helt avgjørende: – Før startet vi produksjonsukene med klaverprøve med orkesterdirigenten på søndag. Så var det tuttiprøver (med alle, hele orkesteret og koret) mandag, tirsdag og onsdag, før konsertene på torsdag og fredag. Nå kommer dirigenten først på mandag, for klaverprøve. Da blir det kun to prøver med orkesteret, på tirsdag og onsdag. Da gjelder det å være godt forberedt.
Den store gjetteleken
Hvordan er samarbeidet mellom deg som kordirigent og orkesterets dirigent?
Øystein svarer med et latter: – Det lurte jeg også på da jeg begynte! Jeg spurte min forgjenger og fikk vite at noen ganger var det ingen kontakt, andre ganger veldig mye. Hovedregelen i dag er at det ikke er noen kontakt før de kommer. Da er jeg overlatt til den store gjetteleken, med hensyn hvordan dirigenten vil fremføre verket. Men det finnes unntak. F.eks. Andrew Manze, som kan sende detaljerte, musikalske beskrivelser av hvordan han vil ha det, per mail. Og Nathalie Stutzmann sendte meg like godt kopi av hennes egen kornote da vi skulle fremføre Händels «Messias» i 2017!
– Hovedprinsippet er at jeg gjør unna det tekniske, intonasjonen, uttalen og andre musikalske valg før dirigenten kommer. Jeg følger bare min egen musikalske intuisjon ved innstuderingen. Da får orkesterdirigenten et ferdig, gjennomarbeidet verk, og kan velge det han eller hun vil endre på. Alle dirigenter «legger på» sine ting, men veldig mye av mine valg fra innstuderingen blir stående. Det er jo et godt tegn. Men selvsagt setter alle dirigentene sine tydelige preg på både tempi, musisering og tolkning. De er alle svært dyktige, og det er alltid like inspirerende og lærerikt å jobbe tett på dem. Når det gjelder Mäkelä og «Requiem», var det eneste jeg hadde avklart at vi skulle synge med italiensk latin-uttale.
Og som de som deltok på prøven kunne se, hadde Mäkelä mange meninger om intonasjon, hvor kort eller lang tonene skulle være osv.
Forme det vokale med hendene
På hvilken måte er det annerledes å dirigere et kor og et orkester?
– For det første forholder koret seg nesten alltid til en tekst, og former ord, konsonanter og vokaler. Det er en helt annen palett enn instrumentene i et orkester. Og det vokale er nok lettere å forme med hendene enn med en dirigentpinne. Kordirigenten må dessuten puste med koret, og pusten og hendenes bevegelse henger sammen. Så kordirigenter bruker sjelden eller aldri pinne! En liten anekdote: Den svenske kordirigentlegenden Eric Ericson skulle dirigere Sveriges Radios Symfoniorkester en gang på 70-tallet, jeg tror det var Händels «Messias». Arve Tellefsen var konsertmester, og Ericson fortalte ham på første prøve at han ikke var helt fortrolig med å bruke dirigentpinne. «Legg den vekk, da vel!», sa Tellefsen. Og etter det brukte Ericson aldri pinne, selv om han dirigerte korverk med orkester.
Andre grunner til å at man bruker pinne med orkester er nok at det kan være store avstander, og at det i orkestermusikken er mer perkusive innslag i f.eks. slagverk eller pizzicati i strykere. Da er det er nok større behov for pinne som hjelpemiddel for god presisjon, tydelighet, og som en «utvidet arm» for forming av musikken. Men når orkesterdirigenter dirigere store verk med kor og orkester, og det kommer en a Capella-sats inne i verket, legger de fleste ned pinnen og former musikken kun med hendene.
Tilbake til koret. Hva skal til for å bli sanger i Oslo Filharmoniske Kor?
– Vi har fortløpende prøvesang av nye medlemmer. De må ha en viss teoretisk bakgrunn, dvs. de må kunne lese noter. De må ha «gode ører», og med det mener jeg at de må ha et godt gehør. Så må de selvsagt ha en stemme som holder et visst kvalitetsnivå, de må kunne synge og intonere rent. Å synge rent er faktisk ingen selvfølge. Intonasjon er et komplekst felt, og det å intonere i et kor krever noe helt annet enn å intonere etter et piano. Et nystemt piano låter jo ikke rent, men temperert. Men dette lærer sangerne mye om på mine øvelser.
Hva er de største utfordringene ved å lede et symfonisk kor som OFK?
– Det krever hard jobbing å få koret til å samspille godt med det utrolig profesjonelle orkesteret vi har i Oslo-filharmonien, det å kunne musisere med orkester og dirigent. Det å få tak i nok gode sangere som er villig til å bruke så mye av sin fritid, ved siden av jobb og familie, kan også være krevende. Det er flere gode kor enn noen gang i Norge, så konkurransen er stor. Det er tidkrevende å synge i OFK. Vi har rundt 70 oppmøter i året! Likevel, koret har nå et godt rykte, og det er attraktivt å synge i OFK.
Slutte mens leken er god
Den kom som en overraskelse på mange da Øystein Fevang informerte om at han slutter som dirigent for Oslo Filharmoniske Kor og går av til sommeren, etter 19 år. Det er allerede avklart at stjernedirigenten Simon Halsey overtar koret etter Øystein. Det er naturlig å spørre Øystein om hvorfor han går av.
– Det gjelder å slutte mens leken er god. Stillingen er en åremålsstilling, og på et eller annet tidspunkt vil det skje at jeg ikke får fornyet åremål. Jeg vil ikke vente til det skjer. Da er det bedre å bestemme selv at man gir seg. Jeg informerte Oslo-filharmonien allerede i 2022, etter at vi ved forrige vurdering ble enige om å fornye mitt åremål, at dette åremålet ville bli mitt siste. Så de har hatt god tid til å finne min erstatter, og Simon Halsey er en glimrende dirigent. Jeg ønsker ham lykke til, avslutter Øystein.
Vi for vår del er dypt takknemmelige for den enorme innsatsen Øystein Fevang har gjort med Oslo Filharmoniske Kor og for alle de store musikkopplevelsene han og koret har gitt oss i alle disse årene!
—-
Klikk HER for å lese mer om kormusikken og dens historie, og der finner du også en spilleliste med flott kormusikk!