I 26.-27. oktober spiller Oslo-Filharmonien Tsjakovskijs «Variasjoner over et rokokkotema» og «Manfred-symfonien», under ledelse av Vasilij Petrenko. Da passer det å fortsette vår lille serie om klassiske stykker som fikk en trang fødsel (tidligere har vi fortalt om stykker av Bruckner og Stravinskij), og denne gangen er turen kommet til Tsjaikovskij, og hans 1. klaverkonsert.
Overskriften er hentet fra en av kritikkene etter premieren. Tsjaikovskij skrev sin berømte og nå bejublede 1. klaverkonsert ganske fort sent i 1874, og som vi skal se, gikk det etter manges mening litt for fort. Tsjaikovskij var selv ikke noen stor pianist, så han fant det klokelig å teste stykket på en pianist av et helt annet kaliber enn ham selv. «Jeg trenger å konsultere en virtuos, for å finne ut hva som er upraktisk, ineffektivt og altfor komplisert. Jeg trenger en seriøs, men vennlig kritiker», skrev han senere til sin beskytter og mesen, Nadezhda von Meck. Hvem var da bedre en Moskvas store pianostjerne på den tiden, Nikolai Rubinstein?
Tre dager etter at han fullførte verket, satte Tsjaikovskij seg ned for å spille det gjennom for Rubinstein. Det var en katastrofe. Han begynte å ane uro allerede under gjennomspillingen, siden Rubinstein ikke sa et ord, ikke fortrakk en mine. Da han var ferdig, reiste Tsjaikovskij seg fra pianokrakken, og spør: «Vel, hva synes du»? Tsjaikovskij beskriver Rubinsteins svar slik: «Det var da Nikolay Grigoryevich´s (Rubinstein) ordstrøm begynte, til å begynne med stille, men det gikk etter hvert over i en tordentale. Han synes åpenbart at konserten min var verdiløs, uspillbar, at noen partier var banale og pinlige, og så klønete at det var umulig å rette dem opp, at den som komposisjon var dårlig og brokete, at jeg hadde stjålet noen biter herfra og derfra, at det bare var to-tre partier som kunne reddes, og at resten kunne kastes eller omarbeides fullstendig». Tsjaikovskijs svar var resolutt: «Jeg forandrer ikke på en eneste note, jeg publiserer den som den er!».
Tsjaikovskij valgte, uvisst av hvilken grunn, å legge premieren til Boston 25. oktober 1875. Publikum ga verket en varm mottakelse, men pressen var langt mer skeptisk. Dwight’s Journal of Music skrev at «denne ekstremt vanskelige, rare, ville og ultramoderne russiske konserten er en komposisjon av Pjotr Tsjaikovskij, en ung professor på Moskvas Musikkonservatorium ….. ekstremt brilliant og spennende, men kan vi noensinne lære å elske slik musikk?»
Etter hvert innså Tsjaikovskij selv at verket hadde sine svakheter og mangler, og han omarbeidet derfor konserten flere ganger. I senere versjoner (1879, 1889) tok han faktisk hensyn til en del av Rubinsteins kritikk og innarbeidet også andre pianisters forslag.
Men det var ikke bare Tsjaikovskij som endret mening om verket. I 1878 spilte også Nikolai Rubinstein konserten, og han ble en av pianokonsertens fremste ambassadører.
Og historien har jo vist at, ja, vi kan lære oss å elske slik musikk!
Så dersom du ennå ikke har skaffet deg billetter til Tsjaikovskij-konserten i slutten av oktober, som samtidig er et gjensyn med Petrenko, løp og kjøp!
—-
Kilde: Gramophone/Harriet Smith